© Einar Aslaksen

– Vi er ikke de smilende, solbrune folka på profilbildet vårt på face

"Er det dette jeg skal drive med resten av livet, eller er det noe annet?"

26. januar 2017 av Sigrid Bonde Tusvik

Det jeg liker aller best med arbeidslivet, er den evinnelige analysen. Evalueringen og det å sette mål. Det er jo tre dødskjedelige ord, som sikkert dere som jobber mye med slikt hater, og tenker at dette kan umulig være noe jeg liker aller best. Men jo, faktisk, tidlig på året er det nettopp all denne analysen, all denne evalueringen, og disse hårløse målene som gir mening. For jeg tipper det er en haug med mennesker der ute, som akkurat nå i disse dager kjører livsregnskapet sitt. Med en innsendingsfrist rundt februar. 

Vi er folk, og folk flest liker å ta en debrief, se seg rundt og tenke: Er det dette jeg skal drive med resten av livet, eller er det noe annet? Som regel er svaret: Det er absolutt ikke dette jeg skal drive med resten av livet, men jeg skal bare gjøre ferdig dette prosjektet … eller: jeg skal jobbe hardt denne måneden, og så skal jeg begynne å trappe ned … eller: jeg skal gjøre dette et halvt år til, og så skal jeg ta et halvt års pause, ta med familien til India og kjøre kronprinsparets dannelsesreise på mine egne små. Noe sånt tenker du. Tror jeg. 

Og nå vet du med sikkerhet at jeg skal si at: Vel, sånn bør det ikke være. Ta valgene NÅ, ikke dvel. Kjør full debrief, slutt på dagen, pakk sakene, smell på en rød prikk i panna og finn det første og beste meditasjonskurset i India, fort som faen. Men nei, det er ikke det jeg skal si. For det er nettopp det jeg liker med konseptet arbeidslivet: At vi hele tiden drømmer oss vekk, men at vi blir der vi er. Og egentlig er ganske fornøyde med det. Tross den daglige hverdagssutringen.

En gang møtte jeg en kvinne som sa til meg: «Jeg har egentlig slutta i jobben skjønner du, dette er min siste dag, jeg skal bare arrangere denne sommerfesten, så skal jeg aldri mer jobbe her igjen». Og da jeg lurte på hvorfor hun skulle slutte, etter 16 fine år i jobben, svarte hun: «Jeg merket at jeg ble dritirritert på alle folk rundt meg som stilte så dumme spørsmål. Og vips så skjønte jeg, det er ikke de som er tjukke i hue. Det er jeg som er drittlei.» Sa hun. Fritt etter hukommelsen. (Hun sa sikkert ikke tjukk i hue og drittlei og så videre, men det føltes bedre ut på papiret nå, og er mer min type måte å analysere det hun sa på). 

Men etter det har jeg stadig brukt dette som en lakmustest. Hvis en venninne lurer på om hun skal slutte i jobben, er det bare å spørre henne: Er du irritert på folk der ute i det åpne kontorlandskapet ditt? Syns du alle er idioter? Kan du alt, til og med litt for mye? Vel, da er det på tide å bytte jobb.

Men hvis svaret er nei, da mener jeg at du skal fortsette å ØNSKE deg bort og vekk fra jobben, men likevel bli der. For hvis svaret ditt er: Nei, jeg er bare sliten, jeg er litt lei, men jeg syns ikke folk er dumme. Vel, da har du faktisk litt mer å gi. Da skal du fortsette å bipe kantinekortet ditt litt til, eller veie salaten. Eller irritere deg smått over at sidekollegaen alltid skal ha egg og makrell i tomat på knekkebrødet, fordi det er så sunt. Selv om vedkommende hadde fortjent struma for lenge siden, som premie for ensidig kosthold. 

Og så skal du hate alle møter, irritere deg over at ingen jobber like effektivt som deg, eller irritere deg over at du selv ikke jobber like mye som den psykoeffektive kollegaen du har ved siden av deg. Men trøste deg med at du er i bedre form enn ham, at du har bedre unger, at du har finere hus. Alle sånne banale ting som gjør deg litt gladere til sinns, selv om det er kjipe tanker og det ikke hjelper å tenke sånn når mandagen melder seg, og planen om selvrealisering, mindre overtid eller sykle til og fra jobben på piggdekk ennå ikke har blitt en realitet.

Det er nettopp den litt deprimerte, stusslige og bleke deg som ER DEG! Vi er ikke de smilende, solbrune folka på profilbildet vårt på face. For som den utenlandske sjefen i Coca Cola Norge sa i et intervju: «Det er vanskelig å forklare sjefene mine i USA hvorfor alle i Norge har gått hjem fra jobb klokka fire. Men når jeg forteller at vi jobber mer effektivt og tar flere og raskere beslutninger, skjønner de hvorfor.» (Også dette fritt etter hukommelsen). Så tenk litt på det, neste gang du sitter og irriterer deg over jobbrytmen din, overtiden og det tapte spennende livet ditt på den andre siden av gjerdet: Norge er et land fullt av folk som vil finne seg et annet arbeidsliv å leve, men imellomtida innkaller vi til et nytt evalueringsmøte uten mål og mening, men da har du i hvert fall ikke tulla bort livet ditt i lotusstilling. Lenge leve arbeidsmoralen. 

Lik Stella på Facebook!