Sigrid Bonde Tusvik kommentar om trøsteskapet
© Einar Aslaksen

– Vi blir bedre mennesker av andres feil og mangler

Vi må for guds skyld ikke tenke på at vi er kåret til verdens lykkeligste folkeslag.

23. juni 2017 av Sigrid Bonde Tusvik

Jeg samler på andre folks elendighet. Når noen sier at datteren deres på fire år aldri har sittet på en huske alene, så sparer jeg på det. Når noen sier at ungen deres ikke kan si r og er langt over alderen da r skulle ha kommet inn i ganen, så sparer jeg på det. Noen forteller meg at de aldri har sex med kjæresten, og noen sier de ikke klarer å lage mat. 

Noen forteller at de lukter fisk i underlivet, alltid, selv yoghurt naturell funker ikke der i gården. Noen sier de har store problemer med å krangle fordi de er konfliktskye, noen sier de tar ungen sin hardt i armen og kjefter med pekefingeren og skriker ut trusler. Noen forteller at de ligger med andre, noen forteller at de aldri har hatt en orgasme, selv ikke med seg selv. Noen forteller at de alltid er lei seg, noen forteller at de aldri har elsket sin egen mor. Noen sier at de ikke elsker seg selv, og noen forteller at de ikke liker noen andre enn seg selv. Noen forteller om fotsopp, andre om at hele familien har lus.

Det gøyeste er at disse tingene gjør meg til et bedre menneske. Jeg gosser meg ikke nødvendigvis over alt som går galt med andre, men jeg bruker det i «trøsteskapet.» Når jeg ser meg selv som et elendig menneske, en forferdelig forelder eller en grusom partner, tar jeg fram alle disse minnene og fortellingene fra andres mislykka liv og skjønner at vi er alle ræva mennesker. Det er jo det vi skal huske på når vi våkner om morran, vi må for guds skyld ikke tenke på at vi er kåret til verdens lykkeligste folkeslag.

Kanskje det hadde vært best å være klin gæren. Å våkne opp som en løs kanon på dekk og drite i hva andre synes. Donald Trump har det sånn. Kristian Valen også kanskje, uten sammenlikning for øvrig. Og de er jo ikke klin gærne, men utad er de helt på villspor på hver sin måte. Men de er hundre-og-ti-prosent-seg-sjøl i hvert fall, og det ser ut som de koser seg i galskapen. Jo mer vi andre hyler og skriker rundt dem, jo galere blir de. 

Sigrid: – Der stod jeg med skammen i fjeset og serverte poseboller

Du har kanskje glemt det, men da du var yngre lovte du deg selv å aldri bli lik foreldrene dine. Så vokser du opp, kanskje får du barn, uansett så merker du at arvesynden kryper opp i senga, og vips har du slengt ut samme mening som morra di. Og da har du sjansen: Går du for det du alltid selv irriterte deg over, eller går du for å bli en bedre versjon? Gjør det siste. For det gjorde mest sannsynlig moren din også. Jeg husker mamma fortalte meg at hun hatet at mormor aldri vasket under stekepannene. Så mamma skrubber og holder på i evigheter med sine gryter og kjeler, for å bli en bedre versjon enn forrige generasjon.

Jeg irriterer meg over at mamma gjentar ting om og om igjen, og bestemte meg tidlig for at jeg ikke skulle bli sånn. Hva har skjedd? Jeg går i kontinuerlig loop hjemme foran hele familien. Alle hater at jeg gjentar meg selv. Sikkert mamma også. Men da åpner jeg trøsteskapet mitt, idet jeg skjønner at jeg er prikk lik og gjentar og gjentar og alle blir gale av meg. Da henter jeg fram andres ulykker. Henter fram at ute i mørket, bak de høye furutrærne, sitter det masse folk jeg kjenner med sine bekymringer. Noen har jo faktisk lov til å bekymre seg, med alvorlig syke barn, eller kjærester de gjør det slutt med, men de fleste bak trærne sitter og rugger over egen elendighet, uten egentlig å fatte hvor patetisk det ser ut utenfra.

Hvis du har lest den nyeste utgaven av Stella og tenkt at «de parene som har snudd kjønnsrollemønsteret helt på hodet, de har det fantastisk, hvorfor har ikke vi det sånn hjemme?» da må du ikke begynne med å klage på partneren din. Finn heller fram andre problemer, gå til andres kriser og lull deg inn. Deretter kan du sakte men sikkert dryppe ideer på samboeren din om å endre litt på rutinene. Ikke mas deg til det, bare smyg deg til det. Og plutselig er dere en millimeter nærmere der dere bør være. Jeg har begynt med dette selv. Og har overraskende nok, etter sju år, fått middag laget til meg, ikke bare laget av meg. 

"Hvor perfekt var det egentlig før? Da selv Marilyn Monroe kunne kalles sexy. I dag hadde hun jo falt under kategorien overvektig."  

Etter sju år med hyling og skriking skjønte jeg med råd fra andre venninner, at det er smygingen som gjelder. Når du har gitt opp, og viser den andre at tristheten har kommet inn i samlivet, du orker ikke skrike deg til at kjønnsrollemønsteret skal brytes, vel, da kommer det plutselig. Og så faller vi fort tilbake til gammel vane, så klart. Men da skynder jeg meg å tenke på dem som ikke har like sosial kjæreste som meg. De som er misfornøyde med sin, der jeg er fornøyd med min. En forferdelig egenskap, men kom ikke her og si at du aldri har gjort det samme. For vi blir bedre mennesker av andres feil og mangler. Så enkelt er det. Og ingen trenger å vite hva du gjemmer i ditt trøsteskap. 

Lik Stella på Facebook!