© Einar Aslaksen

Våren er da du skal sjekke om du har nok poeng til å se etter kjæreste

– Du får vårselvtilliten. Alt blir glemt bare fordi det plutselig er mulig å sitte på gresset igjen.

Det er en grunn til at alle studenter må søke studieplass om våren, og vente gjennom varme, støvete dager og kalde, rufsete kvelder for å få vite om de har fått førstevalget sitt. Du, hvis du er en av dem, må vente helt til sommeren er nesten over. Og så får du svaret i posten. Enten er det helt krise. Du hadde ikke nok poenger, du står på venteliste, det er 400 andre foran deg i den jævla studiekøen. Du er kommet inn i en annen by. Eller du har fått tredjevalget ditt. 

Noen er heldige og slipper rett igjennom. De tar på seg conversene og bare sprader inn på studieplassen sin om høsten, som om de aldri har gjort annet. Men jeg tror det er en grunn til at det er i april man søker, og ikke i januar. Vi skal nemlig bruke våren på å vente.

Akkurat det samme mener jeg vi skal gjøre når det kommer til kjærlighet også. Jeg har ikke trua på at våren er tida for å finne den rette. Okei, det kommer no’ krokus, bjørkepollen og annet løv som skal få våryret opp og gå. Men nei, våren er ikke til for å finne kjærligheten. Våren er til for å søke etter den.

De fleste flørtene du har i løpet av vinteren, er ofte avklart idet våren kommer. Da er det enten ikke noe mer dealings, eller det er fremdeles en dealings. Uansett, skjer det ikke noe i løpet av de første månedene uten bokstaven R i seg, så er det dødt løp. Få ham bort. Som om han skal skrubbes vekk med engangsmopp og kastes etterpå.

Våren er da du skal sjekke om du har nok poeng til å se etter kjæreste. Poengene går heldigvis ikke ut på intellekt, men det går på dine egne idiotiske krav. For som vi alle gjør, har du helt sikkert gått og kjefta på deg selv inni hodet ditt frem til mai. At du er tjukk, du
er stygg, du er slapp og du lukter fis. Men når våren sniker seg innpå, så gir man alltid litt faen likevel.

Sigrid: Ingen barn bør gå på skoler der det er så kritthvitt

Du gønner på med olashortsen som gir deg cameltoe eller tjukke lår. Du viser frem fiskebollearmene dine, de slappe vinteroverarmene som bare henger der, selv om du har sagt til deg selv at de skal trenes tynne og muskuløse i månedene med R i seg. Og hva er det som da egentlig skjer? Jo, du får vårselvtilliten. Den er den beste. Alt blir glemt bare fordi det plutselig er mulig å sitte på gresset igjen. Det er som en eksamen i følelser. Og du står med glans. Og det er dette vi andre liker. At du får selvtilliten. Spesielt han eller hun du vil skal like deg. Han som fyller de kravene som du idiotisk har satt deg. Han skal være høy, tynn, kjekk og ikke lukte fis. For eksempel.

Det er dette jeg mener med opptaksprøven og søknadsprosessen. For det er om våren du tør. Når sommeren er i gang og du har stått i det prøverommet på H&M for å se om du fremdeles ser jævlig ut i bikini i spotlightene, lysende ovenfra med speil på alle kanter, da er det for seint. Da har fiskebollearmer blitt fulle av vårpilser og nattmat, og olashortsen passer ikke og ting bare ruller avgårde.

Det er om våren du er alene, tenker over ting, smiler til folk på gata, ler av hjulbeinte folk som går foran deg på fortauet, eller hunder som skjelver i bakbeina når de driter. Dette er jo klassisk vårtegn. Alt det vanlige virker litt mer lystig og nytt. Spesielt nå når fortauene ikke lenger er fulle av grus.

«Dattera mi kan bli gjeldsslave før hun skaffer seg lappen.»

Og så skal du altså vente. Nyte at du er i selvtillitsmodus. Levere inn søknadene, både på studieplassen og på den du liker. Flørte, gå hjem, hvile og smile. Ikke bestemme deg for noe eller noen. Det er først i august de ber om å få svarlappen tilbake. Det er da, etter alle hytteturene, fylleturene, bomturene og sydenturene at du skal måtte ta de store valgene. Om våren skal du ikke det. Det er da du er best alene. 

Lik Stella på Facebook!