Skjønnhet kommer utenfra

"Er det noe vi bør ta alvorlig, så er det at det vokser opp en haug med jenter og gutter som er fantastiske, men som likevel misliker seg selv så sterk at de finner på de merkeligste ting for å bli perfekte."

20. juni 2016 av Sigrid Bonde Tusvik

Vi var så heldige i min familie at vi hadde en mormor som bodde i Spania. Hvert tredje eller fjerde år kjørte vi bil gjennom Europa ned til mormor i Altea. Vi pakket bilen, de første årene med helt nedslått bagasjerom, og så lå vi og slang rundt i baksetet med madrasser og kofferter, mens vi sang sanger, kranglet, klorte og koste med hverandre. Søsteren min og jeg har for det meste bra minner fra dette. Så kom det strengere regler og vi måtte sitte med sele, men vi flettet vennskapsbånd i sirlig mønster, lagde nye sanger og sov mens pappa hang opp tepper i vinduene så vi ikke skulle ligge i solsteika. Vi kjørte gjennom Tyskland, bodde på parkeringsplasser en natt, på eventyraktige hoteller i Baden Baden en annen, så sov vi i bilen igjen, vi jentene inni, pappa på liggeunderlag under bilen.

Når vi kom fram til Spania var det til lukten av singel i oppkjørselen, blomster og mormors hjemmelagde appelsinmarmelade. Mormor var en dame som gikk i flotte og stilige klær, sminket seg alltid, og gikk med dyre diamantringer til hverdags. Helt til hun var 95 år og hadde vært blind de ti siste, farget hun håret svart og lakket neglene blodrøde. Mamma og søsteren min var de peneste jeg visste om. Hver kveld spiste vi ute, og før vi gikk ut, pynta vi oss til randen med bougainvillea-blomster i håret og nydelige sommerkjoler. Pappa sa alltid at han syntes alle jentene hans var de flotteste han visste om. De somrene var rett og slett fantastiske. Og jeg husker jeg tenkte at vi var den vakreste familien jeg visste om. Jeg var superstolt.

Sigrid: Skal man på død og liv prøve noe nytt?

Jeg tror ikke skjønnhet kommer innenfra, jeg tror den kommer utenfra. Eller egentlig ikke utenfra, men fra dem omkring deg. Jeg tror at når du har fått så mye komplimenter fra familien din om hvor flink og søt og fin du er, så blir du trygg på deg selv. Og du føler deg noenlunde pen. Selvfølgelig har du de jævlige tenårene og tidlige tjueårene, der du ikke kan fordra ting ved deg selv. Og du går ikke rundt fra barndommen av og tror du er en Disney-prinsesse heller, for du vet ganske tidlig hvem de peneste jentene i klassen og på skolen er. Men har du hatt folk rundt deg som stadig har gitt deg ros – rett og slett dyrket deg litt, så er det gode grunnlaget lagt. 

Jeg har ingen stor tro på at du blir flink og tøff av motstand. Jeg tror du blir flink av å høre at du er flink. Det finnes da vitterlig mer enn nok motstand der ute vi skal møte på vår vei. Her strides sikkert de lærde, for alle vet at vi har en generasjon perfeksjon som søker etter å bli flinkis og svettis i alt de gjør. Og at det delvis skyldes at foreldrene deres har sagt fra de var små at de kan bli hva de vil bare de står på.

Jeg tror imidlertid på foreldre og voksne som leder sine små mot det de ser at den lille kan oppnå selv. På den måten får du selvtilliten, men også selvinnsikten, tidlig. Jeg forstod fort at jeg ikke dugde i noe sport. Og jeg dugde heller ikke egentlig på fele, selv om jeg holdt på med det i femten år. Dramalæreren min, derimot, Dina, oppdaget at jeg kunne improvisere før forestillingene vi hadde på biblioteker rundt omkring i Oslo. Der gikk jeg rundt i Harlequin-kostyme i en alder av tolv år og kunne snakke med barna om bare tull og tøys i tjue minutter før selve forestillingen begynte. Og dramalæreren min ga meg så mye styrke, så frie tøyler. 

Sigrid: Ingen barn bør gå på skoler der det er så kritthvitt

Jeg husker den følelsen der jeg kjente jeg plutselig var helt unik, at jeg hadde funnet ut noe med meg selv som ingen andre hadde. Det er så viktig for at du har folk rundt deg som finner det lille genet hos deg, som løfter deg opp og gir deg trua på hvem du egentlig er. Så slipper du kanskje å gå tiår etter tiår og lete -etter deg selv, eller finne deg opp på nytt, gang etter gang, for så til slutt å drive med yoga og juice i tarmen, for å oppnå balanse.

Derfor tror jeg på sommerforsetter. Og denne sommeren skal jeg heie på de unge jeg møter på min vei. De som skriver til Si;D i Aftenposten og sier at foreldrene deres glemmer å si at de er glade i dem etter at de er blitt seksten år. Disse folka skal jeg heie på, løfte fram og prøve å finne skjønnhet hos, sånn at det skal bli lettere for dem å være unge. For er det noe vi bør ta alvorlig, så er det at det vokser opp en haug med jenter og gutter som er fantastiske, men som likevel misliker seg selv så sterk at de finner på de merkeligste ting for å bli perfekte. 

Denne sommeren håper jeg vi alle klarer å finne det unike i et eller annet ungt føll vi møter på vår vei, om vi så må kjøre helt til Spania på leting. For er det noe jeg lærte av de somrene hos mormor og turen ned dit, så var det at alt ikke behøvde å være helt likt. Den ene natta kunne være rufsete på en parkeringsplass, den andre kvelden stivpynta med fine kjoler i Baden Baden. Alt trenger ikke være perfekt hele tiden, av og til er en blomst i håret nok.

Lik Stella på Facebook!