– Skal man på død og liv prøve noe nytt?

Vår faste spaltist skriver denne gangen om at forandring kanskje ikke alltid fryder.

3. mars 2016 av Sigrid Bonde Tusvik

Pappa har alltid hatt den samme sveisen. Så lenge jeg kan huske. Det har mamma også for øvrig, bortsett fra på 70-tallet da hun ikke hadde pannelugg. (Da jeg var liten tottet jeg mens jeg koste med panneluggen hennes, så mye at hun stadig måtte vaske håret, fordi hun fikk fett hår av all kosingen, til min store irritasjon.) Jeg brukte mammas pannelugg som kos. Jeg har også strandet på min frisyre. Jeg kjører av og til litt mer undercut, eller en slags bolleklipp, men for det meste er det «fjordingsvizz»; lang lugg og kort i nakken. En gang ga søsteren min og jeg et gavekort til pappa. Han fikk gå til frisøren for første gang i sitt liv. Mamma surna så klart, kvinnen som hadde klippet ham fast siden 1975. Det gikk veldig, veldig galt.

Skal man altså på død og liv prøve noe nytt? Som tidligere elev på Westerdals mener jeg et rungende JA. (Jeg har jo tidligere skrevet at jeg bytter plass på kniv, gaffel, skje i kjøkkenskuffen bare for ikke å falle i vanedannefella). Men fy fader så irriterende det er med sånne som oss, som alltid skal synes det er så moro og kreativt med nye ideer, når det man allerede gjør, funker som faen. Min teori er at noen av oss er hjemmelekse-mennesker. Vi liker rett og slett å få beskjeder om at vi på neste møte må komme opp med noe nytt. Ja, vi liker til og med at staten kommer og bestemmer at det skal komme noe nytt inn i livet vårt: Grønne og blå poser. Den dagen det endelig ble resirkulering på Løkka, ble jeg så glad. Endelig mer jobb på søppelfronten. Ja, faktisk dobbelt opp, siden jeg hver dag må gå gjennom søppelposen på jakt etter plast og papir som Martin nekter å kaste i riktig pose.

Det handler jo bare om å flytte energi. Det tar jo ikke så mye plass å endre søppelvanene, men det finnes jo eksempler på folk som virkelig tar tak og snur helt om på livet sitt. Som følger den gode gamle tesen fra naturfagen: Energi kan aldri forsvinne, bare gå over i nye former. Problemet mitt her er at jeg aldri har likt naturfag. Så jeg har egentlig aldri satt meg sånn veldig inn i den tesen. Den burde jo heller hete: Energi kan aldri forsvinne, bortsett fra i november, for da er du drittlei jobben, kulda, regnet, familien og ikke minst deg selv.

Les også: «Da jeg var seksten år ble det kalt pubertet. Nå kalles det "depressive symptomer»

Kunsten er altså å få energi når du er på det stadiet der du minst ønsker forandring. Men du skal velge deg en liten ting, som faktisk har en effekt. Lett for meg å skrive her i Microsoft Word, mye vanskeligere i praksis. For hva slags forandring trenger jeg? Hvis jeg er helt ok passe fornøyd med livet mitt? Da er det jo rett og slett umulig å vite hvor jeg skal begynne. Alle kan ikke bli smykkedesignere eller starte sin egen blogg. Alle kan begynne å trene eller slutte å røyke, selv om de to siste tingene er de eneste du egentlig burde konsentrere deg om å jobbe med, hvis det står såpass dårlig til. (Det er tross alt veldig, veldig harry og umoderne å røyke, og absolutt bare dårlige unnskyldninger som gjør at du ikke trener litt hvert fall.) Jeg selv burde slutte å avbryte folk, jobbe med temperamentet mitt, begynne å ta mer kollektivt og sykle, i stedet for å kjøre bil. Så bør jeg slutte å spise sjokolade hver dag, og ikke kjøpe så mye klær og sko hele tiden. Jeg bør også slutte å tenke at alle mennesker er uintelligente, til det motsatte er bevist. Men er det egentlig dette det dreier seg om? Er det ikke nettopp det man bør slutte med, å si til seg selv hva man skal slutte med? Heller bare gjøre forandringen?

Sånn jeg oppfatter de jeg kjenner som ikke er så fornøyde med tilværelsen, så handler det egentlig bare om å være tøff nok til å tørre å slutte i jobben man ikke liker. Eller bli sint nok hvis man mister jobben, og si til sjefen at det var en kjip avgjørelse av henne. Eller slå opp med den duste kjæresten som du egentlig ikke har sansen for lenger, eller kjøpe alt det dumme du egentlig har fornektet deg, fordi du skulle være smart å spare. Eventuelt begynn å spare. Fader, så vanskelig det skal være å bli fornøyd med seg selv og de forandringene man skal ta i sitt eget liv, da?

Les også: "Ingen barn bør gå på skoler der det er så kritthvitt"

Vi ga i hvert fall pappa et gavekort, med håp om at han skulle elske å bli massert i hodebunnen, smalltalke og komme hjem med ny nakke og nye ideer.  Men hjem kom en fyr som så ut som han hadde sona femten år på grunn av vold. En mann så kortklipt, med tyrenakke og en slags crewcut på toppen, som gjorde at han fint kunne gått i rolle som engelsk fotballsupporter. Mamma nektet å prate med fyren til alt var vokst ut igjen, og hun nok en gang kunne stå på badet og klippe ham klokka to på natta med en litt sløv frisørsaks fra nittitallet. Så i vår familie er det sjelden vi forandrer på ting, når vi først ser at måne og lugg funker som ei kule. Lenge leve den sløve saksa.

Les flere av Sigrids spalter her.

Lik Stella på Facebook!