Sigrid Bonde Tusvik: Miljøubalanse

"Den turen vi hadde tilbakelagt for å gå rundt der med grønn juice i tarmen, den kan aldri tilgis. Det er det verste du kan gjøre mot hele kloden. Vi la igjen et så stort utslippsfotavtrykk, at vi likeså godt kunne flytta inn i det."

25. februar 2016 av Sigrid Bonde Tusvik

For tre år siden var vi på Maldivene. Paradis så klart. Rådyrt og luksuriøst på sånn nedbrytbar måte. Ingen biler, alt var økologisk dyrket på øya, alt ble gjenvunnet, alt vann ble resirkulert. Men likevel visste vi jo, der vi gikk rundt som små økologiske barbeinte barn, at den turen vi hadde tilbakelagt for å gå rundt der med grønn juice i tarmen, den kan aldri tilgis. Det er det verste du kan gjøre mot hele kloden. Vi la igjen et så stort utslippsfotavtrykk, at vi likeså godt kunne flytta inn i det. Og det hadde heller ikke hjulpet hvis vi hadde tatt båt. Skipstrafikk er visstnok også det verste du kan bruke, fra nå av skal du kjenne på skammen hvis du har lyst på ei litta tur til Kiel med ferja. Det er som å ville søle til hele havet, det.

Folk vurderer seriøst å heller ta bilen, ta en norgesferie, kjøre rundt i regnvær og sur nedbør for å vise kidsa sine landet, og at de voksne kan ta ansvar og ikke støtte Ving og Tutte og Børni-klubben (eller hva det nå heter) hver sommer. Lære barna at hytter egentlig ikke skal ha badstu og oppvaskmaskin, men at gassovn og våt ved er like koselig. Likevel drar jo disse familien rundt i et drog av en suv eller stasjonsvogn, spyr ut svevestøv over fjorder og fjell, mens de har investert i no' Bergans-, Stormberg- og Kari Traa-klær, som sikkert er laget på fabrikker i Bangladesh, som igjen ikke kan forsvare at det er vindtett og fornuftig, men mer forurensende enn den lille bikinien fra Cubus du heller hadde hatt på deg i Syden.

Les også: «Da jeg var seksten år ble det kalt pubertet. Nå kalles det "depressive symptomer»

Jeg regner med at ingen blir irritert over å måtte skylle litt hermetikk for så å kaste i nærmeste returstasjon lenger. Det gjør i hvert fall ikke jeg. Men batterier kaster jeg rett i søpla av gammel vane. Og lys-pærer, og knuste glass. Du føler deg som Malala og Assad i én og samme kropp. Likevel vet vi jo, etter utallige oppslag, at det ikke er søppelsorteringen som skal redde verden. Det er de store utslippene som må stoppes. Det er rett og slett flyturen din du skammer deg mest over. Og den er forjævlig. Bare last ned den appen som viser hvor mange fly som flyr over kloden. Hvis du ser hvor tett det er med flighter over USA hver dag, vil du til slutt tenke: Jeg kan dra så føkkings mye til Maldivene jeg bare vil, for det er ikke jeg som er den slemme ulven her, det er de landene som teller flere titalls millioner eller flere som må skjerpe seg. Jeg kan sette meg ned nå og lese meg opp på om jeg kan resirkulere silkepapir eller ikke, men det hjelper ikke når hele USA er dekket av flykropper så du overhodet ikke ser om det er land eller vann under.

Men sånn vil jeg ikke være. Jeg er nemlig stor fan av miljøvern, det har jeg alltid vært. Jeg har tvunget foreldrene mine til å selge den ene bilen da jeg var liten, jeg kjører selv i verdens styggeste el-bil, Nissan Leaf, for å vise han jeg bor med at jeg er et bedre menneske når han rygger den 20 år gamle porscha ut av garasjen. Jeg vasker makrell i tomat-boksen med kaldt vann og tenker at jeg får heller leve med at det skal lukte gammalt underliv av søppelskuffen helt til jeg får levert den lille dumme boksen.

Men jeg kjøper bleier, og masse billige klær, mat pakket i plast, sko på internett så det må flys til meg direkte og ikke komme i en stor container, som sikkert er mer miljøvennlig. Jeg bruker strøm så mye jeg kan, skrur opp varmen på fullt så det er konstant harryvarmt på badegulvet. Jeg bruker opp alt varmtvannet, jeg serverer alle i familien for mye mat, så vi må kaste en haug. Jeg bruker ikke handlenett, jeg kjøper plastposer. Jeg flyr til København for å handle julegaver, og jeg kommer til å fly rundt hele kloden et par ganger til i løpet av livet. Jeg vet med andre ord at jeg er med på å gjøre denne kloden hundre grader varmere innen 2050. Og jeg skammer meg, og friker ut, fordi jeg ikke skjønner hvordan jeg skal løse livet uten alle disse luksustingene, og heller må straffes med å gå med hampklær og lete etter søppel i containere.

Les også: "Ingen barn bør gå på skoler der det er så kritthvitt"

Paris leverte før jul tidenes beste klimaavtale, med et mål om 1,5 grader varmere klode. Alle verdenslederne reiste hjem med dette worddokumentet i hånda, og en  visshet om at nå begynner jobben. Vi andre har visst det lenge, men har vi orket å ta det inn over oss? Jeg gruer meg allerede til å måtte ha sånn markkompost i kjelleren, kommer til å drømme om at marken kryper opp trappa og opp i senga mi om natta, fordi den er sulten og ikke får nok kompost. Selv om det burde være nok matavfall til hundretusener av mark i mine grønne poser.

Les flere av Sigrids spalter her.

Lik Stella på Facebook!