Sigrid Bonde Tusvik: Harryjuletur

"Jula er og blir en harrytur, med litt for mye spraytan på hendene og litt for mange blingsmykker i ørene."

18. desember 2015 av Sigrid Bonde Tusvik

Det er utrolig hvordan jula kan gi deg skylapper på øya, og at et lysende, blinkende ståltrådtre på Clas Ohlson kan virke forlokkende. Er det ikke søtt at uansett hvor minimalistisk du er, så må du gå på ei litta julekulesmell i gull eller grønt glitter. Det er sjarmen med førjulstida, den maner deg til å bli en ekte perser, du får lyst til å fylle hele huset ditt med alt du kan finne av blinkende ting fra Tøyengata på Grønland. I fjor kjøpte jeg verdens dyreste julekule til 599 på Aker Brygge. Da jeg fant den i kjeller’n i sommer holdt jeg på å kaste den, så stygg syns jeg den var. Men nå, i julepyntestria, da er den plutselig noe av det vakreste jeg har sett igjen. Jeg har faktisk tatt meg i å angre på at jeg ikke kjøpte flere støgge julekuler i samme taggete stil. Meg om det.

Problemet er at når denne julestilen sniker seg inn i gavekjøpene, da er det kjørt. For hvor mange ganger har du ikke åpnet en presang som på julaften ser helt ok ut, men i dagslys første juledag virkelig ser ut som noe rusk fra en T-banestasjon i Teheran. Nå vet ikke jeg om det er glorete på T-banen i Teheran, heller ikke om de har T-bane der, men det er nesten sånn at du får lyst til å ringe venninna di og si: Kan jeg bytte gaven din inn i et sånn katt som vinker? Asiatisk juggel er bedre enn det her.

Min søsters store hobby er nettopp det, å kjøpe det styggeste og mest bråkete hun finner på Grønland T-banestasjon, for så å gi oss i gave. Et år fikk vi en moskévekkerklokke med de obligatoriske bønnene ropt ut fra den lille minareten, som om det hadde flytta inn en imam inni klokka. Den har vi hatt forferdelig mye moro med. Vi behandler den klokka som noe av det mest verdfulle vi eier. Sammen med dyre-keyboardet hun kjøpte til datteren min i fjor. Jeg hadde min første jul hos svigers, og mens fetterne hennes fikk Kaptein Sabeltann-utstyr til 150 000 kroner, så satt det lille frøet med tidenes mest bråkete keyboard som kunne si MØ, med en slags tranceaktig elektromusikk i bakgrunnen.

Barnevakta vår ble så gal av den leken, at i slutten av januar var den gått i stykker. Jeg tror hun kastet den i veggen til slutt. Da fikk hun heldigvis et nytt keyboard til bursdagen sin i april av søsteren min. For regel nummer én, de styggeste og verste tingene, må aldri bli ødelagt. I år håper jeg hun kjøper et Hello Kitty-egg, der du skrur på en knapp, og Hello Kitty kommer svevende opp av egget til en låt som Dragostea Din Tei bare kan drømme om å nå opp til. Sånt blir det stemning i stua av. For jula ser jo allerede tacky ut rundt deg, hvorfor ikke fylle den med plast satt sammen til noe artig i Sør-Korea?

 LES OGSÅ: Sigrid Bonde Tusvik: Jesus Leverer

Julegaver er uansett noe du skal gi til barn, og barn bør ikke få for fine gaver hvis det ikke er noe de absolutt trenger, som nye ski, eller akebrett. Men det er for vondt å være voksen og se barna bare få og få, finere og finere ting jo eldre de blir, mens du sitter igjen med en pulsvante heklet av en venninne som bor i Svelvik. Sånn kan vi ikke ha det, da tror jeg det barnslige barnet som bor inni deg til slutt dør, og du sier klassiker’n: «Jeg ønsker meg snille barn til jul, jeg.» Jeg slår heller et slag for at du sier: «Jeg ønsker meg noe stygt, dumt og blinkende og ikke minst hysterisk morsomt til jul, jeg». Som mann kan du si: «Jeg ønsker meg noe upraktisk og dårlig til jul, som fint kan gå i stykker første nyttårsdag, bare vi har hatt det ekstra moro i jula med gaven». Da blir jo letinga etter gave ekstra gøy også. For dem som skal gi. Hvor god stemning får du av å pakke opp et dyrt Røros-pledd liksom? Nei, kom igjen, finn heller en lekeedderkopp som kan banne på fjorten forskjellige språk. Eller gi mormor en pappmaske, så hun kan kle seg ut som Dronning Elizabeth på familiefesten andre juledag.

Jula er blitt så full av klisjeer på Instagram, med telys og nellikspiker som ligger drysset helt tilfeldig over et stuebord, som om det er naturlig å legge en grein midt på bordet der du egentlig hviler beina når du skal se på serier på Netflix? Hva med å lure inn noe helt feil? En liten butplug i gull dandert på sølvfat med telys og julekuler rundt. For husk, du er allerede i harryland. Det ser ut som du har tatt turen over svenskegrensa og smuglet flesk og porr hjem igjen allerede, så la oss bare stå i det. Jula er og blir en harrytur, med litt for mye spraytan på hendene og litt for mange blingsmykker i ørene. Så si som Jesus: la de små harrygaver komme til meg!

Les flere av Sigrids spalter her.

Lik Stella på Facebook!