Sigrid Bonde Tusvik: Gutta på skauen

Denne måneden skriver vår faste spaltist om den skogselskende og brølende mannemannen, som bruker januar på å finne seg sjæl.

27. januar 2015 av Sigrid Bonde Tusvik


Fråden skvetter ut av kjeften deres, svetten siler nedover ryggen, snørra renner og ullundertøyet puster akkurat som det skal. Nei, jeg tenker ikke på skilandslaget, jeg tenker på mannen i januar. Du vet sånne hipsterharvestmenn! De kaller seg for mannemenn, naturfolk, eller som jeg liker å tenke: Farmen-deltakere. De spretter ikke ut av skogen, de spretter INN i skogen, og blir der. Menn som kjøper seg ræva hytter for å bruke dem til «jakt», «tanker», «fritid» eller som «hobby». Gjerne en hytte med verken do eller gulv, muligens også uten tak. Folk som elsker hardcorelivet. Disse beige mennene med mosegrønne bukser og jakker, og en slitt, bålrøkt islender. En Erling Kagge, bare uten å være sponsa av Rolex, og litt dårligere sans for kunst. Den moderne mannen i skogen er nesten den verste mannen. Fordi han er så opptatt av å finne seg selv der inne blant trær og kratt. Han skal ule, han skal brøle, han skal flå.

 Men hvem er det han finner? Bortsett fra at han finner ut at han må finne seg en yngre dame, skille seg, det blir for mye A4, han må føle seg fri. Eller han finner ut at han må bytte jobb, han har ikke fulgt drømmene sine. Og naturen hjelper vet du, fjellene tygger sjela hans. Og på den måten finner mannen seg selv. Han må bytte ut noe – enten det er fjorårets skipar, fjorårets kjæreste eller fjorårets fyllerunder. Mannen i skogen er definitivt en mann man må passe på. Hvis han der hjemme bare ymter om at han må skaffe seg en rasshytte uten strøm, for å kjenne på kampen for tilværelsen, så la alle varsellamper blinke og ståke så mye de kan. Når skogsførtiårskrisa kommer smygende, må du ha en plan. Det er ikke å la mannen bli mann i skogen.

 Jeg tror løsningen i januar, når det er kaldt og kjipt ute, det er å bli med. Ikke bare bli med opp til hytta, for en helg, men virkelig sette deg inn i dette maset om å finne naturen, sinnet, sjelen. Bli med på ferden, ikke nødvendigvis for å finne deg selv sammen med mannen i skogen, men bare som en slags observatør. Og rett før det bikker, rett før han må uti en kald elv for bare å kjenne at han lever må du hoppe ut fra trærne og holde han fast. La han gråte naken der, på kne, foran deg. La han hikste og la han få fortelle at han ikke er fornøyd, men hal ham inn igjen. For verden trenger ikke flere menn som må ut og leve hardt i skogen for å kjenne pulsen. Og det er lov å le av dem, men bare inni deg.

Spørsmålet er: finnes det også hipsterskaudamer? Joda, Cecilie Skog, kvinnen med så belasta etternavn at hun måtte velge friluftsliv, ikke bare som valgfag, men som levevei. Hun og sikkert flere med henne er jenter som liker fjell, men de er jo så drøye at de ikke gjelds. Hvis du er en del av ekstremsportveko på Voss, så er det ikke deg jeg tenker på. Jeg tenker på den vanlige folk-flest-personen, som dras mot naturen fordi det har blitt for mye matchende puter i sofaen, eller det verst tenkelige for en som må ut og naturasere: paljettputer. (Hvis du som kvinne kjøper paljettputer, så ber du om å bli dumpa. Ingen vanlige mennesker har lyst til å hvile kroppen sin mot harde runde skjell, mens de ser en langfilm.) Og Pernille Sørensen-typene finnes jo også. Disse flinkisene i skisporet, som faktisk trener på ski, ikke bare dasser rundt med kakao i sekken og som kommer til å gå opp en kilo etter skituren på grunn av matpakka på ryggen. Men disse kvinnene fyker ikke opp på høyfjellet og blir der, for å kjenne på livet og makten og mørket naturen gir deg, de gønner på en eller to timer i sporet og så ferdig med det.

Jeg klarer ikke komme på en haug med kvinner som gjerne vil stikke av fra alt og overleve i lavvo i stedet. Men jeg kommer på en haug med damer som trenger en tur til Køben av og til. Det er selvfølgelig ikke så bra det heller. Så derfor er jeg i tvil, er det bra eller er det dårlig når mannen vil ut og manne seg over barnål og i skispor?  Hvem er verst, er det han som har smørebu, smørefreser, smøreavtagbart bagasjerom i bilen, eller han som bare slenger en spyttklyse på skia og raser innover i skauen? Lenge leve den slappe rødcoladrikkende mannen i januar, som ikke trenger å bevise for seg selv at han kan felle trær med tenna. Jeg vil heller ha en mann som bruker doen som sin «hytte», og finner seg selv ved å irritere seg over andre folk i VG-helg. Den spake, tynne espressodrikkende mannen bør være januarguden.

Lik Stella på Facebook!