Sigrid Bonde Tusvik: Generasjon snusfornuftig

"Da jeg var seksten år ble det kalt pubertet. Nå kalles det "depressive symptomer"."

14. oktober 2014 av Sigrid Bonde Tusvik

Er du en av dem som sitter hjemme med en tikkende hormonbombe av en fjortis, så er du en sjeldenhet. Du er rett og slett heldig, og bør vite at det finnes en haug med foreldre der ute som er sjalu på deg. For «lydighetsgenerasjonen», som er mellom 13 og 16 år, er visstnok det snilleste lammet du kan ha gressende hjemme i husholdningen. De gjør ikke opprøret deres foreldre forventer av dem. De ruser seg mindre, skulker mindre, trener mer, er disiplinerte, snille og ligger ikke rundt med folk. Det sitter med andre ord foreldre der ute og er redde. Redde for at tenåringen gjør leksene sine og liker foreldrene sine. For i tillegg er de visstnok depressive. Og kjenner på press. Indre følelsesmessig press. Da jeg var seksten år ble det kalt pubertet. Nå kalles det «depressive symptomer».

Det må være lov å le av at Norges dølleste generasjon niforskers på, (NOVA har gjort undersøkelsen) i frykt for at de kommer ut i andre enden som noen streite, kjipe tenåringer som ikke veit hvordan hjernen deres reagerer på det vi i min generasjon kalte barskapsblanding. Og i tillegg har de tenkt tunge, depressive tanker og føler seg utslitt. Skulle fader meg tro det var forskning på mitt eget ungdomsliv. Jeg har dessverre aldri gjort opprør mot mine foreldre, bortsett fra at jeg ikke studerte jus, men tok Westerdals i stedet, så har det ikke skortet på snillisme fra min side.

Dessverre trente jeg ikke så mye som lydighetsgenerasjonen heller, mest fordi jeg kjøpte gymklærne mine på Bekkelaget skoles musikkorps sitt loppemarked (gammal blå adidasbukse med sleng, umulig å gymme i, ble bare knotete nede ved anklene, passa meg perfekt siden jeg hatet gym). Og så er jeg en av få som aldri har tatt i en joint. EVER. Jeg var både høflig og disiplinert. Og jeg var absolutt ikke alene om dette. Vi var en haug med jenter i klassen både på ungdomsskolen og videregående som var pliktoppfyllende og prektige. Og så var vi ofte deppa. Vi brukte ordet deppa på alt mulig, «stressa» brukte vi og ordet «utslitt». Jeg tror jeg aldri har snakket mer om følelser og kroppens reaksjoner som da jeg var skoleelev og tenåring. Det var et helvetes mas fra alle kanter om dette med helse og trivsel. Det er med andre ord ikke noe nytt.

Det nye er at folk sammenlikner seg mer med alle andre hvert minutt på insta. Det skjønner jeg også, og jeg skjønner at det kan virke som et større indre press, og også det å lykkes. Men det jeg syns er rart, er dette fokuset på hvorfor disse barna er et problem? Her har vi å gjøre med en gjeng flinke folk, som med andre ord har blitt bedre fulgt opp av foreldrene sine enn andre generasjoner, så de har ikke hatt det evinnelige råskapsbehovet. At folk sitter mer inne på nettet og har slutta å henge på benser’n, Egon eller gatekjøkkenet, det kan da virkelig ikke være dumt for noen. Foreldre vet hvor barna deres er, de kan til og med gå inn på nettloggen og finne ut hva ungdommen liker på nett på natten. Det er vel bedre enn en haug med rotløs ungdom på scooter utenfor Joker-butikken? De finnes jo de også, men de snakker mer om anaerob og aerob trening enn rifla pommes frites.

Foreldre følger mer opp, passer mer på, og kanskje denne alvorlige generasjonen ser på foreldrene sine, disse førti- og femtiåringene som nekter å bli voksne. Som røyker bønner på hagefester, tøffer seg i ungdomsklær og skulker jobben for å trene til Birken, juger til ektefellen og hater sine egne foreldre. Uhøflige er de også, der de råkjører i Audien sin i 50-sonen. De ser på disse foreldre sine og tenker: Ikke faen om jeg orker å være så tjukk i hue som dem.

Lenge leve snusfornuften. Disse ungdommene syns likevel ikke det er kult å ha moren sin som venninne, de kommer til å bli strengesen streng som foreldre sjøl. Nippe til et glass rødvin til maten og takke nei til shottekonk på by’n. Og det eneste denne foreldregenerasjonen til snusfornuftene kan trøste seg med, er at deres barn igjen vil bli ville som fy. De vil sette skudd i armen på AKS, tagge ned familiens fornuftige Tesla og rope «føkk dere» hver gang det er helgefrokost. De vil være like tynne eller tjukke som tenåringer nå for tida, men de vil bli en pest og en plage og NOVA kan bare begynne å grue seg til å lage statistikk om dem. For som alle vet. Etter sol, må det en eller annen gang komme drittvær.


Les også:

Spaltisten: Utfordre dine grenser

Spaltisten: Mindføkkness

Spaltisten: Kjærlighetskvaler

 

Lik Stella på Facebook!