Sigrid Bonde Tusvik: Balansekunst

Vår faste spaltist har ikke troen på å finne riktig balansegang. Hun vil aller helst vingle fram og tilbake i livet - uten line eller sikkerhetsnett.

9. april 2015 av Sigrid Bonde Tusvik

Balanse er et ord jeg sjelden bruker, sjelden lar meg imponere av og sjelden trenger. Jeg vet at folk liker å bruke det, men for å være helt ærlig skjønner jeg ikke hvorfor noen higer etter denne balansen. Hvem har lyst til at vektskåla skal stå midt på, bortsett fra de gangene du skal bake noe fra en kokebok som idiotisk nok har skrevet inn ingredienser som må veies? Jeg har aldri hatt balanse, som jeg kommer på, kanskje i mitt forrige samboerskap, som ble så balansert at det ble kjedelig, og det måtte ta slutt. Etter det har jeg mista balansen og absolutt ikke prøvd å trene den opp. Jeg tilhører en slekt med fysisk dårlig balanse. Mormor falt og slo seg hele tida, det samme med bestemor. Jeg skal med andre ord snuble meg gjennom seniorlivet, derfor bør jeg trene bein og balanse, sier trenerne. Bare hvis man er så dørgende kjedelig menneske at man orker det.

Balansegang er for meg et negativt ord, det får livet til å høres ut som en line som man hele tiden kan dette ned fra. Fin balansegang er i så måte en selvmotsigelse – for egentlig burde man vel ikke balansere så jævla mye? Og hvis du allerede har et lite barn, som jeg har, syns jeg det er rart å sette seg enda et tåpelig mål i livet. Livet med små barn er jo som om våkne opp, født på ny, bare denne gangen født som manisk depressiv. Du går fra store høyder til dype daler, i et rasende tempo. Du er blitt en person som kan gå fra fullstendig latterkrampe, til å bli så sinna og frustrert at du burde ha besøksforbud i ditt eget følelsesliv. Hvis noen mener at man skal finne en balanse midt oppi dette, er det bare for å briefe med selve ordet, ikke handlingen.

De som har en fin balansegang er egentlig veldig lite inspirerende for oss andre. For eksempel ble jeg ringt ned av en venn som mente at hun hadde noe jeg trengte. Siden jeg lå hjemme og var skikkelig sjuk, tok jeg ikke telefonen fordi jeg sov, og ble fryktelig glad da hun sendte meg sms og skrev at hun hadde noe jeg måtte ha. Tenk at jeg har en sånn venn, tenkte jeg, som kjøper mirakelmedisiner så jeg kan bli frisk på null komma niks. Da jeg fikk ringt henne opp, og egentlig lurte på når hun skulle komme innom med det hun hadde skaffet, sa hun noe jeg aldri kommer til å tilgi: Jeg har en meditasjonsøvelse jeg VET du kommer til å like! Hadde jeg vært et ærlig menneske, hadde jeg skjelt henne ut der og da. Det er faktisk ikke lov å ringe folk en hel dag og hause opp en meditasjonsøvelse på den måten. Noen av oss får faktisk sove om natta, selv om det ser ut som halve Norge sliter med søvn. Noen av oss trenger ikke lotusstilling, yogamatte eller mantra. Noen av oss sovner hvor som helst, når som helst. På badegulv, utesteder, nach og i vonde stoler. Det er vår måte å komme i balanse på. Og nei, jeg kan ikke sette av tid til noe opplæring i meditasjon, det viktigste i livet er å ikke få omgangssyke, de neste fem åra. Klarer jeg å komme meg unna den, er livet i en perfekt ubalanse.

Jeg vil ikke stå på line, mens folk ser på meg fra alle kanter og håper at jeg ikke mister balansen. Jeg vil vingle fram og tilbake i livet mitt. Prøve ut det meste, feile, tryne, men aldri på line. Aldri så farlig at jeg må ha sikkerhetsnett og oppslag i avisa. Jeg gjør det jeg kan best, på litt ulike måter, og håper at folk glemmer feilene jeg gjør om noen år, så jeg selv kan ta dem fram og le av dem, hvis jeg vil. «Sangstjerner» på TV3, for eksempel. Et program der jeg, Charter-Svein, Tommy Sharif og Einar Gelius skulle hygge oss. Det var ikke noe balanse i mils omkrets, og det passet meg bra. Et program der du måtte omfavne ordet «tryne», og da tenker jeg ikke på «tv-tryne». Ingen av de sjelene der var i balanse med seg selv, men fy flate så mye moro vi hadde det backstage. Jeg tror ikke jeg har vært med på noe morsommere program noensinne. Nettopp fordi det var så ute og i ubalanse. Alle kjente en dårlig smak i munnen. Alle var med og spilte et spill, ikke sånn paradise hotel-spille-spill, men nesten. Så lenge du ikke blir psykisk sjuk av ditt eget liv, som jo man følte noen i gruppa selvfølgelig var, men som viste seg å bare være fargerik personlighet i stedet, så må det være greit å gønne på, selv om linen er svai som en svanehals og hjernen ikke kan finne noe sted der balansen egentlig skal ligge, cupula. Så jeg og mine gale venner ble aldri en gjeng sangstjerner, men heller ikke noen gode balansekunstnere, og godt var det. Det er en grunn til at hele kloden står litt på skakke, det er det som gir universet balanse.

Lik Stella på Facebook!