Sigrid Bonde Tusvik spaltist
© Einar Aslaksen

– Så enkelt er det å tenke seg til bedre livskvalitet

Tenk på dette når svetteperlene begynner å piple i panna fordi du vet at denne uka som kommer, den blir bare stress.

19. desember 2017 av Sigrid Bonde Tusvik

Jeg blir krenka hvis folk sier jeg ser stressa ut. Dessverre. For regelen min er: Stressa blir man, mange ganger i uka, og påpeker noen at man er det, blir det bare verre. Folk stresser jo hele tida – det finnes godt og dårlig stress – og det siste kan du bli veldig, veldig sjuk av. Den positive stressinga er for eksempel forelskelse eller å skulle føde et barn, når riene setter i gang og du vet at nå er eneste løsning å presse på som faen. Da kan man lett bli stressa, men på en positiv måte. Man har jo bedt om smerten sjøl, og det kommer noe godt ut av den.

Utenlandsk målestokk

Jeg vet ikke hvorfor jeg blir så sinna av at folk maser om at jeg er stressa. Spesielt fordi jeg faktisk stresser mye, så jeg burde tåle å bli konfrontert med det. Jeg tror det er fordi jeg ikke liker fokus på negativ oppførsel generelt, og stress er jo noe folk helst ikke vil bli husket for. Hvis det står på dødsattesten min at jeg døde av stress, så klikker jeg. Jeg vil ha meg frabedt at folk dør av dette, hvis de ikke er i en gummibåt midt på Middelhavet, prøver å overleve i falsk redningsvest og ikke kan svømme. Da kan det godt stå at de døde av stress, men her hjemme får man bare ikke lov til å skylde på det. Man kan skylde på oppvekst, kjæresten, helsa og dårlige gener, men at nordmenn stresser mye – nei, det går jeg ikke med på. 

Når jeg drar på langdistanseferiene mine for å smiske med mann og barn fordi jeg jobber så mye om kvelden og er borte mye, så møter jeg folket som faktisk stresser. I utenlandsk målestokk er nemlig den følelsen du trodde kunne kalles stress som en spa-opplevelse på The Well i forhold. Japanere, for eksempel. Gjennomsnittsjapaneren har tre jobber eller noe, samtidig. Se for deg å gå fra jobb, for så å gå til din andre jobb, for så å gå til en tredje jobb før du faktisk får kommet deg hjem. 

– Vi var store stygge egoister før også

Japanerne må være et så stressa folkeslag at du skulle tro det er derfor de ser så tynne og kalde ut. Jeg har vært der, så jeg vet hva som skjer – man er sur om dagen og drita om natta, og så jobber man hele tiden. Det fins til og med et eget ord som beskriver det å jobbe så mye overtid at du til slutt ikke orker mer og tar ditt eget liv, nemlig karoshi. Direkte oversatt: Død av overanstrengelse. Du får så respekt for tariffavtaler her hjemme når du hører om sånt.

Koseordet stress

Du kunne jo faktisk sittet og laget Iphoner, på fabrikk i Kina, eller farget knæsj rosa stoff som skal selges billig på H&M seinere samme måned. Det kunne vært deg. Og det skal du tenke på når svetteperlene begynner å piple i panna fordi du vet at denne uka som kommer, den blir bare stress. Eller «stress», da. Whataboutism heter det, at man argumenterer med ting som er mye verre enn selve problemet. 

Og det er kanskje feigt å gjøre det, særlig i en stressende situasjon, men det er mitt triks. Tenke på alle andre som har det fælt, tenke at vet du hva, den jobben der, den kommer kanskje til å gå til helvete fordi det er våkenetter på fjerde året og livet suger balle og nå blir jeg avslørt som det elendige mennesket jeg har klart å skjule så lenge at jeg egentlig er. Sånn setter jeg i gang å kverne. 

– Vi blir bedre mennesker av andres feil og mangler

Okei, så skal du, heldige kvinne, som kan rope høyt og bli hørt, så skal du, sutrefjes, sitte og synes synd på deg selv når Aleppo-kvinner pakker klærne til barna sine i plastposer og løper for livet. Så skal du, heldige tariffavtalte rasshøl sitte og grue deg for at noen syns du ikke var så god som du hadde innbilt dem at du er, når det sitter mødre og venter på at døtrene deres kanskje slipper ut av fangenskapet til Boko Haram.

Vel, så enkelt er det å tenke seg til bedre livskvalitet. Trenger ikke gå på engleskole eller yogakurs for å finne ut det, du kan bare melde deg inn i Unicef og se rett i øya på unger som aldri kommer til å stresse så mye som japanerne, men som skal gå 14 km flere ganger om dagen for å skaffe vann, for det er ungenes ansvar. 

Da blir det lett for meg, som lar springen stå og renne mens jeg pusser tenner og gruer meg til min stressende uke, å huske på hvor fint liv jeg lever. At venninnene mine har det fint de også, noen single, noen midt i en midtlivskrise, noen ulykkelige, noen medisinerte, noen arbeidsledige. Men vi har det fint, nesten alle, oppi alt. Vi har jo foreløpig ikke et eget ord for død fra overanstrengelse, vi klarer oss fint med koseordet stress

Lik Stella på Facebook!