© Einar Aslaksen

På vår gaveoppakkings-kveld blir det gjort en stor feil

"Er det på tide at vi lager en regel for når gavekjøret er over sånn aldersmessig?"

6. desember 2016 av Sigrid Bonde Tusvik

Det sykeste med desember er pakkebonanzaen. Der er jeg på nivå med en treåring, og de fleste venninnene mine er på samme barnslige alder. Uansett om de selv har fått barn eller ikke, så er det sånn at vi forventer at foreldrene våre skal klare å hoste opp noen sjukt bra gaver til oss på selve julekvelden. Det er en selvfølge, selv om vi har alt og heller ikke ønsker oss noe spesielt. Det er kanskje ikke alle som tenker så mye på dette, før de ser pakkene under juletreet, og vet at her kan det bli dårlig stemning.

I vår familie bruker vi til sammen fem timer på gaveoppakking. Etter at vi har gått rundt juletreet. Da skal vi tross alt igjennom alle julesanger, også setningen vi aldri husker i «Deilig er den himmel blå», ...«at en konge, uten mage, skulle fødes på vår jord, skulle fødes på vår jord». Så skal pappa være julenisse. En seanse jeg alltid mener burde vært livebroadcastet på Youtube fra stua, ettersom han kommer inn i selvantennelig kinesisk slåbrok, julenissehårbøyler på lårene, cowboyhatt og stokk, og i god tradisjon kliner han med mamma, mens han danser Riverdance rundt juletreet, snakker bokmål (siden han er vestlending, så vi ikke skal skjønne hvem det er) og drar søsteren min og meg etter nakken med stokken. Når det er ferdig, er det hvilepause, oppsummering av at julenissen har vært der, sånn at pappa får hørt og sett opptaket vi har gjort på mobilen, siden han ikke selv var til stede under seansen. Også dundrer vi på med gaver. I fem timer.

Les også Sigrids populære tekst «Drittvoksen»!

Jeg er gaveansvarlig. Og får derfor sette standarden for hva som skal deles ut først. De viktigste gavene, som jo er fra oss selv til hverandre, må ikke komme for tidlig, men heller ikke for seint, når du har blitt gavemett. Er vi så uheldige å ha andre på besøk på julaften, og da særlig små barn, må vi vente til disse barna har pakket opp gavene. Det er en veldig kinkig og kjedelig situasjon jeg regner med alle som leser dette kjenner seg igjen i. Det er ikke sånn at siden du er så glad i barnet ditt, og har kjøpt ungen din noe fint, (nå snakker jeg om bittesmå barn, ikke sjuåringer assa), så sitter du spent for å se ansiktuttrykket til ungen din, og driter i gavene som ligger der til deg. Å neida! Du sitter og venter på disse øyeblikkene der de små, glade barneøynene har begynt å gli sakte igjen av trøtthet, også begynner moroa. Julaften er best som voksen. Ikke som barn. Det eneste er at du blir like skuffa hvis du får noe dritt. Enten du er tre eller 33.

Som den gangen jeg fikk en baderomshylle fra Hilmers hus av mamma, og hadde tenkt at hun skjønte at jeg ønsket meg mobiltelefon, selv om jeg aldri sa det høyt, og ble så sur at jeg ikke klarte å skjule skuffelsen, men måtte gå opp og gråte på rommet mitt. Den baderomshylla blir nå brukt til å sette vaskepulver på i kjelleren. Så den lever jo den dag i dag.

Sigrid: Ingen barn bør gå på skoler der det er så kritthvitt

På vår gaveoppakkingskveld blir det gjort en altfor stor feil.
Vi pakker inn alle smågaver, som strømpebukser, votter, sokker og pocketbøker, inn i hver sin pakke. Noe som jo er veldig koselig, fordi du må gi mamma en ny klem og vise de andre hva slags strømpebukse det var snakk om, før vi går videre til søsters presang, der hun også har fått innpakket en strømpebukse, og klemming av mamma står på programmet. Hvis vi da har andre gjester den kvelden, ser vi ekstremt mye mer bortskjemte ut enn det gaveverdien egentlig tilsier. Ingen Ipader blir gitt bort, men førti par sokker fra Lindex! Jeg tror mamma gjør dette på kødd, men også for nettopp å vise at hun skjemmer oss bort, selv om det først og fremst er i meter på gavepapir. Og klem.

Er det på tide at vi bestemmer en regel for når gavekjøret er over sånn aldersmessig? At fra du er 22 får du kun gavekort av foreldre og søsken? Så kan du selv bestemme hvor gavekortene skal kjøpes inn, men du får hvert fall ikke den sure strekmunnen og minen når du åpner presanger. Du mister haugen med gaver under treet, synd, men så ser det ikke ut som du bor i verdens mest patetiske overflodsland heller, da. 

«Da jeg var liten hadde vi alltid dårlig råd»

Lik Stella på Facebook!