– Noen av oss bør være litt sjalu

"Sjalusi gjør meg veldig lykkelig! Jeg tror jeg drives avgårde i min lille konkurrerende verden av nettopp sjalusien."

23. august 2016 av Sigrid Bonde Tusvik

Da jeg for noen dager siden fikk et spørsmål i en spalte i A-magasinet om jeg er sjalu, ble det vanskelig å ikke svare JA, med altfor store bokstaver. Jeg er et ekstremt sjalu menneske. Og det har jeg vært så lenge jeg kan huske. Jeg var så misunnelig på viskelæret til Sigve i klassen. Det var formet som et fotoapparat. Jeg var sjalu på de andre jentene i klassen som hadde Fruit of the loom-genser. Og ikke minst var jeg sjalu på søsteren min, som skrev dagbok. Noe jeg ikke fikk til i det hele tatt, og som førte til at jeg løy masse i dagboka, og til slutt skrev: «I dag har det vært en fantastisk dag». Selv om jeg visste at 11-åringer ikke har fantastiske dager. Bortsett fra den dagen jeg fikk tildelt hovedrollen som Klatremus i Hakkebakkeskogen. Dét var en fantastisk dag, og jeg håper de andre jentene i klassen var sjalu på meg.

Men jeg må bare få sagt det: Sjalusi gjør meg veldig lykkelig! Jeg tror jeg drives avgårde i min lille konkurrerende verden av nettopp sjalusien. Jeg tok meg selv i å sitte og se på stykket til venninna mi Else, på amfiscenen på Nationaltheatret, og tenke: Så heldig hun er som kan ha et så alvorlig stykke om selvmord. Og idet jeg tenkte tanken, skammet jeg meg over den. Jeg ble rett og slett redd for at jeg var sjalu på Else, der hun sto i sitt fantastiske stykke og snakket om død i egen familie. Og det er jo ikke lov å tenke sånn. Heldigvis kjente jeg at det ikke var misunnelse, det var rett og slett at jeg tok meg selv i å bli imponert over en venninnes verk. Sånn på ordentlig. Det hadde vært krise hvis jeg hadde gått hjem og hatet henne for at hun leverer så bra.

Jeg kjenner sjalusien i det meste. Og jeg lar den få herje på i kroppen, fordi jeg vet at jeg er en sånn en som helst vil være best, og er jeg ikke best på akkurat det, så går jeg videre. Men selv om jeg har gått videre, kommer jeg likevel til å være littebittegranne sjalu på den som er den beste. Skjønner? Jeg kan være sjalu over at andre har jobber som jeg overhodet aldri hadde passet til selv. Jeg kan gå inn i en butikk (altså en liten søt butikk med masse fine livsnødvendige duppeditter som jeg merker jeg vil ha der og da, gjerne alt, og gjerne hele lokalet også), og kjenne på sjalusien over hvor heldig den personen er som jobber i en så fin butikk, med så mange fine ting rundt seg, og at denne personen burde vært meg. Selv om jeg overhodet ikke har lyst til å stå i en butikk, fordi jeg vet at jeg hadde vært sjalu på alle som kom inn i butikken, kjøpte de fine tingene mine, og forsvant ut, mens jeg ble stående igjen uten lykke.

Les også Sigrids populære tekst «Drittvoksen»!

Derfor bruker jeg sjalusien min mye til å drive meg selv videre. For hva skal jeg ellers bruke den til? Da hadde jeg jo blitt veldig ulykkelig, hvis jeg ikke fikk dratt meg selv opp fra stakkars-meg-hølet, og gjort noe med all denne hersens ekle misunnelsen innabords. Min teori er at noen av oss bør være litt sjalu, for ellers hadde vi vært ufordragelig selvsikre på alt og alle. Og det er det ingen som liker. Perfekte folk. Vi elsker jo å høre om andres problemer og ulykker. Ikke at det går så hersens strålende der ute i livene deres, og hvor spretne rumpene deres er.

Hvordan kan sjalusi, som ellers er et så negativt ord, kunne gjøre meg lykkelig? Jeg tror rett og slett det er at jeg innser at jeg ikke duger til alt jeg har lyst til å kunne. Og så prøver jeg derfor å bli bedre på det jeg allerede føler at jeg mestrer. Jeg kan for eksempel se et fantastisk inspirerende foredrag, som ikke nødvendigvis handler om noe jeg selv er så interessert i. Og gå hjem, full av irritasjon selvfølgelig, fordi jeg ikke er akkurat like bra som den foredragsholderen, og tenke: Jeg må bli en bedre komiker. Jeg må bli morsommere. Jeg må komme på flere ideer. Jeg må bli smartere, jeg må lese meg opp mer. Nå har jeg jo lært av min gamle relasjonsterapeut at det aller dummeste jeg kan si til meg selv, er at jeg MÅ noe. For det er å kjefte på seg selv.

Men i bunn og grunn handler det jo om å ville virkelig skjerpe seg. Om enn bare ett hakk opp. Komme seg nedpå jorda, i en alder av 32, og skjønne at det fins enormt flinke folk der ute. Som kan de utroligste ting, og som jeg akkurat der og da hater for akkurat det. For hvorfor må folk sitte på så hersens mye bra kompetanse? Kan de ikke bare være like mislykka folk som oss andre? Som soser bort timer på Paradise Hotel og mail og face og fjas. Så da blir jeg den sjalu jenta. Hun som ikke unner andre suksess eller lykke, og på en eller annen måte liker jeg veldig godt den følelsen. Den gjør meg lykkelig. Men jeg vil alltid har dårlig samvittighet for at jeg, drevet av sjalusi, stjal Sigves viskelær. 

Lik Stella på Facebook!