© Einar Aslaksen

– Jeg tror at man kan stenge ute litt av det jentete føleriet

"Den ekle følelsen kvinner kan gi hverandre med de små kommentarene, ja du vet: "Hun minner litt om deg." "Du er litt sånn …""

23. september 2016 av Sigrid Bonde Tusvik

Hun så på meg med surt blikk: «Hvorfor er du så opptatt av dette med at vi ikke skal være venninner?» «Fordi jeg vil ikke være venninne med deg, jeg vil ha deg som en kollega, en god kollega, gjerne en av de aller nærmeste og beste kollegaene mine. Men venninner? Nei, takk!»

Jeg vet jeg er streng, rar, idiotisk og sårende når jeg har dette som en regel. Men dette er en av mine viktigste voksenprinsipper. Sammen med det å ikke ha kosekallenavn på kjæresten. Det er ikke sånn at jeg ikke har lyst på så mange nye venner, for det kan jeg alltids få, men jeg er stort sett fornøyd med de jeg allerede har. Sånn er det jo å være nordmann, de fleste holder seg til flokken sin, og så har vi en haug med bekjente som vi koser oss med som likes på insta og som venner på face. Men stort sett vil vi holde oss til vår flokk som vi møtte da vi var studenter eller gikk på videregående.

Jeg kjenner folk som får nye venninner hele tida og jeg syns ikke det er merkelig i det hele tatt. Egentlig er det veldig fint at folk kan være så rause og putte flere folk inn i den travle og satte hverdagen sin. Men for min egen del, så elsker jeg å få nye kolleger. Menn har nemlig masse gode kolleger hele tida. De har masse nettverk også. De bygger nettverk overalt! Når de er på jobben, på seminar, på reise, på trening, i selskaper eller på byen. De finner ikke en ny kompis i alle de møter. De bygger dette hersens nettverket sitt. 

Gutta sier det ikke høyt, bortsett fra sånne klysemenn i for trange blå bukser, og de skryter ikke så ofte av det, bortsett fra sånne ekle folk som tror at det å bygge nettverk, høres proft ut. Men mannen er en luring: Han jobber stadig vekk med å bli likt, på en proff måte. Så hvorfor liker jeg da ikke kvinnenettverkene? Hva er det som gjør at jeg begynner å klø av det ordet?

Fordi jeg er redd for å oppfattes som en sånn kvinne. En som blir litt for engasjert av andres entusiasme, og som må rope det ut i sosiale medier, som må hashtagge all fandens kos og nuss der ute, eller heie litt for høyt på hverandre. Ikke at jeg er imot heiinga, for det er nettopp det jeg liker. Men jeg er redd for å virke som en overilt gründerkvinne, som akkurat har vært på en kvinnehelg på Norefjell spa og resort og som kaster seg over girlpowerpakka så ekstremt at Märtha Louises engleskolenettkurs virker som en ashtangayogatime i forhold. 

Kvinner som er blitt hekta på andre kvinner, og som vil henge med hverandre som gode venninner og lage store nettverk, er nemlig litt sånn. Det er en hvitvinsfyll- og heia-deg-smilefjes-følelse over hele linja.

Og det er kanskje nettopp derfor jeg vil ha kolleger. Jeg vil heie på andre jenter og kvinner på en proffere måte. Uten at det blir «herregud, nå koser vi oss jenter»-følelsen. For den kan vi jo ha med venninnegjengen. Vi trenger ikke prøve å skape den en traust tirsdag i kantina med salat og hvit fisk. Jeg vil ha et proft forhold uten at jeg begynner å kakle hele tida. Jeg vil sladre så klart, baksnakke og være uproff med denne kollegaen, men jeg vil likevel kjenne på at denne personen, henne jobber jeg med på en seriøs måte. Jeg tror nemlig at man da kan stenge ute litt av det jentete føleriet. Den ekle følelsen kvinner kan gi hverandre med de små kommentarene, ja du vet: «Hun minner litt om deg.» «Du er litt sånn …» «Kanskje du skulle gitt det prosjektet videre til noen andre?» «Jeg føler du ikke er helt 100% med.» Alle sånne kommentarer, som gir deg den ekle klumpen i magen. Der du har vært litt for ærlig, litt for mye venninne, litt for sårbar, også BOOM: Så var dere visst ikke så gode venninner likevel.

Hva med å lære seg at man kan ha et litt distansert venninneforhold til kollegene sine. At man ikke på død og liv må vite alt om alle. At man holder den proffe måten å jobbe sammen på, selv om man føler en unik klikk hvis det er en av de beste folka du noensinne har møtt sånn jobbmessig. Jeg tror mye føleri og fandenskap kunne vært unngått hvis vi hadde hatt denne regelen alle sammen. Og jeg tror at kvinnenett-verkene hadde blitt sett på som sterkere og mer solide og ja, til og med skumlere. For husk: Når kvinner først står sammen, så er vi så knallharde, flinke og sterke at ingen kan måle seg med oss. Kvinner bør alltid stå kollegialt sammen! 

Lik Stella på Facebook!