Sigrid Bonde Tusvik spaltist i Stella
© Einar Aslaksen

– Jeg tenker alltid at i starten av et år kan jeg velge hvem jeg skal bli

Jeg skal altså slutte å trene i 2018, nå plutselig.

8. februar 2018 av Sigrid Bonde Tusvik

Hvem skal jeg bli i år? Jeg tenker alltid at i starten av et år kan jeg velge hvem jeg skal bli. Ikke mindfulnessaktig, og for guds skyld ikke spirituelt, men bare: Hvem skal jeg være i 2018? Siden året har flest hverdager, så er det dem vi jobber mest med å fylle. 

Jeg skal lese mer for barna mine, har jeg tenkt. Men så vil jeg også spille mer gitar sammen med dem. Jeg vil at de skal være omringet av musikk hele tiden. Men de må få ta egne valg, det har jeg lært av venner, så da må jeg stå i Marcus&Martinus-skammen i ny og ne for å få lov til å kontre med en svensk visesang med dårlig fingerspill. Og Martin, mannen i huset, må få lov til å høre på sin rapmusikk. Men da kan jeg kanskje kontre med en låt av Maria Mena innimellom, så jeg får følt litt inni hjertet mitt, midt oppi alt rælet om det harde gangsterlivet eller den kjipe kjærligheten de rapperne hele tiden opplever.

Instagrammisunnelse

Jeg må lese flere historiske bøker, tenker jeg. 2018 skal bli det året der jeg kommer med funfacts om første verdenskrig eller smarte anekdoter om hjernens virke eller tarmens funksjon. Jeg må lese meg opp, så jeg er rustet til å møte hvem som helst, hvor som helst. Nei, vent, først må jeg lære meg bedre engelsk, uttale spesielt. Nå er jeg en blanding av Thor Heyerdahl og Thorbjørn Jagland, jeg må i hvert fall komme meg opp på et Erna Solberg-nivå i løpet av året. 

Sigrid: – Da jeg var liten hadde vi alltid dårlig råd

Jeg må spise mer hjemmelaget mat, uten at det er vanskelig å lage. Forenkle hverdagen, bestille alt på nett, men ikke forurense samtidig. Altså bestille varer på nett og krysse fingrene for at en el-bil kjører det hjem til meg, alt pakket inn i nedbrytbart papir. 

Jeg skal slutte å være misunnelig på alle. Det er lurt. Da shopper jeg sikkert mindre, fordi jeg ikke drømmer om å være en annen. Så da må jeg slutte å følge en haug med freshe jenter på Instagram med det samme. Det går ikke. Jeg kommer til å følge dem. Jeg må gjøre som Jenny Skavlan, selge klærne mine på en app. Eller bør jeg gi dem til Frelsesarmeen? Da har jeg jo vært snill samtidig og hjulpet til der jeg kan hjelpe, uten selv å merke en dritt.

Telle oftere til ti

Jeg må gå på det franskkurset sammen med kompisen min. Det er jo den store drømmen egentlig, kom jeg på nå. Drømmen om å bo alene i Paris, kjenne byen som sin egen lomme, bare sykle rundt med lang hestehale og petite skjørt, mens folk plystrer etter meg og jeg roper: Arrêt! Men det går ikke på mange år, da må minsten ha flytta ut først. Så om tjue år da, da er jeg femtisju, da kan jeg sykle rundt med hengelår og korte skjørt og rope stopp til alle som ikke plystrer. 

Jeg skal slutte å hisse meg opp, det var det. Telle mer til ti. Det var det jeg skulle. Og så var det å reise mer i Norge. Se mitt eget land. Det er viktig. Jeg må gå en tur i skogen. Helt alene, og prøve å ikke frike ut, jeg er skogsredd. Jeg tror noen vil drepe meg hvis jeg skal oppleve natur. Jeg kan starte med å bo en natt alene i telt i hagen. Nei, jeg blir nok ikke sånn uansett. Men ok, jeg må klare å plukke sopp eller i hvert fall en bøtte med blåbær. Men var det ikke hjortelusa som gjorde at ingen kunne være i skogen i fjor? Jo, den er jeg redd for, og selvfølgelig å få borreliose, flåttbitt, så du blir liggende flatt ut i flere år.

Sigrid: – Hvorfor måtte jeg absolutt putte dritt inn i leppa?

Jeg må hilse mer på gammal slekt. Og dra og besøke en venninne som bor på Vestlandet. Hun kan lære meg å gå på fjellet. Da må jeg slutte å trene, for de knærne mine er helt utslitt av knebøy. Jeg skal altså slutte å trene i 2018, nå plutselig. Fader. Jeg skal slutte å drikke espresso, var det ikke det at vi fikk for høyt kolesterol av det, der vi før ikke skulle spise så mye egg? Ok, bare tre kopper kaffe hver dag. Bare lagd på trakter, sånn at den er sunn og vond. 

Jeg må fly mindre. Eller fly sykt mye før det blir forbudt å fly. Jeg må skylle det som skal resirkuleres i blå pose bedre. Da kan jeg fly litt etterpå. Å skylle plast er lett. Og så må jeg spise mer restemat. Men var det ikke akkurat oppslag om at ris og pasta i kjøleskap kan være giftig? Det orker jeg ikke. Å drepe familien min med gammal spagetti. Jeg skal bli en bedre nabo. I år skal jeg si mer hei over gjerdet. 

De grekerne i nabohuset skal jeg be på grilling. Grilling er farlig, men at grekere får kreft, det kan ikke jeg drive og ta og kjenne på. Jeg kan be dem på kaffe. Vond traktekaffe. Det er det jeg skal gjøre. Hvis jeg husker det, når vi kommer ut av snøhulene våre. Først skal jeg bare bli en annen, så de synes jeg virker som en hyggelig og avbalansert nabo. Da begynner jobben da, folkens. Ses! 

Lik Stella på Facebook!