Sigrid Bonde Tusvik skriver om modighet


© Einar Aslaksen

– Jeg skulle ønske jeg var en av dem som satte andre foran meg selv

– Har du ikke i deg å stå på en strand på Lesbos for å ta vare på folk, da må du gjøre som meg; kjøpe deg ut av situasjonen.

21. september 2017 av Sigrid Bonde Tusvik

Det koster helt klart å være modig. Og nå tenker jeg på de virkelig modige, ikke sånne som meg som får høre at jeg er modig fordi jeg snakker om fødselsskader eller andre skambelagte ting i podcasten min. Jeg tenker nå på de virkelig modige, de som bare slipper alt de har i hendene og utsetter seg selv for livsfare. Jeg tenker på hun som varsler om en feil i systemet, og må bøte med jobben. Jeg tenker på hun som ofrer alt og drar for å ta i mot livredde flyktninger som så vidt har overlevd verdens verste flyktningkatastrofe. Jeg tenker på hun som løper ut av bilen sin og redder en annen som holder på å dø i en ulykke, eller hun som hopper ut i sjøen for å redde en unge som er på vei til å drukne. 

Alle disse er helter. De går rundt oss og har det lille ekstra som gjør at det rykker i dem hvis de ser en ulykke eller noe som må ordnes opp i. De er de sterkeste blant oss, men snakker som regel lavest om det, så du knapt merker at de er de største heltene i rommet. De trenger ikke fortjenestemedalje. De trenger ingenting. De bare vet at her er jeg, og jeg har det lille ekstra hvis det trengs. Er det noen som bomber regjeringskvartalet, så er jeg der med hendene mine og holder den pulsåra sammen. Sånne folk. 

Jeg skulle ønske jeg var en av dem. En av dem som satte andre foran meg selv. Som ikke løper når de ser steinraset dundre mot dem, men som tenker: «inn dit skal jeg og ordne litt opp i ting. I de steinmassene.» De er litt rare og litt skumle, og det koster å være dem.

Du har også de heltene som klatrer, som er eventyrere, som reiser og finner seg selv midt på vidda, i en liten gapahuk, kanskje bare med en bikkje som selskap, eller bare en rifle som eneste venn. De er de rareste og skumleste; de har kraften, men ser innover. Som trenger roen, og som har mer enn nok med seg selv. Det er jo fint det også, jeg sier ikke at det er galt å finne roen, eller seg selv for den saks skyld, men at vi ikke alle blir utstyrt med Røde Kors-button på jakke-ermet, er jo spesielt. Det hadde vel vært det beste? 

Jeg tenker det viktigste er at du finner en gyllen middelvei. Har du ikke i deg å stå på en strand på Lesbos for å ta vare på folk, vel, da må du gjøre som meg og mange med meg, kjøpe deg ut av situasjonen. Hvis du har det lille overskuddet og tenker: «Skal jeg bare gønne opp på den fjelltoppen nå og finne meg selv?» – vel, da håper jeg du også tenker: «Denne energien kan jeg bruke til noe enda større, nemlig frivillig arbeid.»

Nordmenn er verdensmestere i frivillig arbeid. Der er vi helt rå. Vi melder oss inn, engasjerer oss og holder på med det i nærmiljøet. Ofte er det de litt rare som jobber med frivillighet. De som kanskje før ikke fant sin plass, trekkes mot det å hjelpe andre eller organisere aktiviteter for dem. 

Noe av det jeg elsker mest med yrket mitt som standupkomiker, at jeg får dra innom de minste og fineste og ikke minst rareste steder i Norge, og se hva som rører seg av folk som gjør en innsats for å løfte sitt eget nærmiljø. De trosser bygdedyret og står der rakrygget, selv om folk sladrer om kona deres eller ikke liker væremåten. Noen er så aktive at de omtrent holder hele byen sammen. Hvis de blir sjuke, er det ingen som vet hva de skal gjøre onsdagen etterpå, da er både koret, bokkaféen og håndballtreningen avlyst. Og de holder heller ikke foredrag om livet som frivillig eller hva de selv gjør for å integrere flyktningene på asylmottaket. Nei da, de bare jobber på i stedet. Kjører på, uten å ta seg betalt på noen måte. 

Sigrid Bonde Tusvik: – Hvorfor måtte jeg absolutt putte dritt inn i leppa?

Og av og til kan det være mer inspirerende enn å høre om den tjuefjerde personen som har kommet seg opp fra gjørme og en livskrise og funnet seg selv på Mount Everest med oksygenmaske og daue venner rundt seg, eller dratt over Atlanteren som det første mennesket på bananabåt. For til slutt blir man usikker og lurer på om de gjør det for seg selv, eller fordi de vil holde foredrag og bli rike på det etterpå.

Første gang jeg hørte Jarle Andhøy holde foredrag om det å seile alene ut på havet, så jeg øynene til femten førtiårgamle gubber lyse som fyrlykter i salen. De nesten gråt av sorg fordi de selv hadde valgt livet som småbarnsforeldre. Mulig flere dro rett hjem, skilte seg, tok på seg redningvest og rodde fra kvinner og barn inn i evigheten. Vi må bare godta at Jarle fant seg selv på havet, mens du tok utdannelsen din på BI og er på teamwork med jobben på Kongressenteret. 

Livet er urettferdig i verdens lykkeligste land. Men mitt håp er at du skjønner at energien din kan brukes på de folka rundt deg, ikke bare i en forvridd yogaposisjon. For kanskje det er bedre å stå vridd i en kiosk på håndballtreninga til dattera di, enn i en shakrastilling på en matte på Bali. Det kan være et modig valg, det også.

Lik Stella på Facebook!