© Einar Aslaksen

– Jeg har nådd et nytt nivå av kjefting, og jeg vet grunnen.

"Illsint forlater jeg familien min for å gjemme meg, puste, kanskje klikke litt ned i puta på soverommet. Noen ganger gråte."

«Ikke hold henne i armen hvis du kjefter samtidig!» skriker jeg til ham. Mens jeg tar tak i den andre armen hennes. Som om jeg er noe bedre. Men det var jeg som kjeftet først, nå kjefter han, og så blir det kjeft på kjeft. Ingen liker å ha to voksne kjeftende på seg midt i ansiktet bare fordi de har knust tallerkenen med middag og lillebror hylskriker ved siden av fordi han er trøtt. «Jeg takler ikke dere!» roper jeg. Og går. Rasende. Som om jeg også var tre år. Illsint forlater jeg familien min for å gjemme meg, puste, kanskje klikke litt ned i puta på soverommet. Noen ganger gråte. 

«Hva er det som gjør at du ikke klarer å vaske opp hele middagen, men bare halve?» «Hvorfor vasker du gulvet én gang i året, og når du da gjør det, så dropper du å vaske i gangen? Er du helt evneveik?» Eller: «Kom deg ut av mitt liv, flytt herfra, jeg har ikke bruk for deg i det hele tatt. Det er som å være sammen med en fjorten år gammel fyr. Jeg gir fullstendig faen i om du ser på VM i sjakk til halv fire om natta, har du hørt om ´helt om dagen helt om natta?´ NEI, tydeligvis ikke. Håper du flytter ut innen jeg har kommet tilbake fra butikken.» Og når vi er inne på butikken: «Klarer du ikke å se hva vi trenger? Cola og grandis har du kjøpt, og dyr øl til deg selv? Har du fått med deg at vi andre vil spise sunne ting her eller? Er det mulig å være så ræva?»

Sigrid: Ingen barn bør gå på skoler der det er så kritthvitt

Sånn går det. Hele tiden. I ett. Jeg har nådd et nytt nivå av kjefting, og jeg vet grunnen. Jeg vet hvorfor jeg er blitt en parodi på det jeg selv hatet før i tida: Småbarnsforeldrestemningen. Denne mugne, kjipe stemningen som gjør at et par kan komme inn i et rom og ødelegge alt som var bygd opp av atmosfære. Jeg vet jeg er sånn, og jeg hater meg selv. Fordi jeg vet hvordan det løses: Nei, ikke med parterapi, men med en helklem, et kyss, sinnemestring og det viktigste av alt: Søvn. Men det har jeg ikke sett noe særlig til på en god stund. Så der går jeg rundt da, som en klasebombe av kjeft, og tror jeg vet hvordan jeg skal løse ståa. 

Jeg tramper opp trappa, tenker inni meg «nå skal jeg være en drømmekjæreste», men så rabler det for meg igjen, ut av kjeften kommer det så mye onsdskap og kjipe holdninger til samlivet at jeg knapt orker å rette blikket mot speilet for å se om maskaren i dag også har flytt rundt. Og huden i ansiktet sier rett ut: Drit i de rådene i Stella her, de er long gone for din del, kan du bare være så snill og gå og legge deg snart? Men det kan jeg ikke. For jeg har pådratt meg noen barn. Jeg har valgt dette livet, og jeg vet og har sett rundt meg at hvis du gjør det, da blir det dårlig søvn og sur stemning. I cirka fem år. Kanskje seks. Også må man bare krysse fingrene og håpe at dette kommer vi til å overleve. For folk har overlevd dette før oss, og alle foreldre snakker om dette. OG skammer seg, fordi de føler de er et ekko av en Knausgård-roman. 

Og er du uinteressert i familielivet eller i barn som jeg var til jeg selv fikk det, så straffer det seg å sette seg ved sånne som meg nå, for det eneste jeg har å si er: FY FAEN, er det mulig å sette seg selv opp i tidenes skumleste partest? Å bli scientolog er mindre sinnsykt enn det her.

«Dattera mi kan bli gjeldsslave før hun skaffer seg lappen.»

Og det er selvvalgt, og det er i utgangspunktet ingenting å klage over, fordi hele landet vi har bygd med oljepenga våre og gode feministiske politikere, har skaffet meg den beste billetten. Så her står jeg utenfor min egen dør, utenfor mitt selvskapte familieliv, og tenker på filmen Sliding Doors. Bare at i mitt liv hadde det passer bedre om den het Slamrende dører. De to historiene om den samme jenta, Gwyneth Paltrow vet du, bare at hun rekker t-banen i den ene historien, men ikke i den andre. Og alt annet ble også annerledes på grunn av den lille bagatellen, ingenting ble som hun hadde planlagt. 

Det er sånn du skal tenke der du står og kjefter på alt og alle. Du skal tenke på de som plutselig ble påkjørt, plutselig ble alvorlig sjuke, plutselig fikk beskjed om at barnet de bar ikke levde lenger, eller at den de elsker ikke får komme og bo med deg, fordi det er sånn loven er. Du skal stå der over karbonadedeigstekinga eller ved siden av mannen du var så lei av og tenke de tankene, føle på det livet som kunne ha skjedd hvis du ikke hadde rukket t-banen i dag. Og når tyggingen til den personen i sofaen blir for intens, må du bite deg hardt i leppa, rope inni deg «herregud, er det mulig å lage mer trøbbel i livet sitt? Skal du toppe dette med å klikke av no' oppvask eller barneoppdragelse?». 

Det er vanskelig, jeg får det selv ikke til ennå, men jeg vet at det å gå fra mann og barn og rope ned i puta er bedre enn å traske ut fra livet deres bare fordi det butta og man begynte å bli litt lei. Så får vi bare håpe han i sofaen også har sett den gamle filmen, at han finner den på Netflix eller noe, og ser at det å miste t-banen, det er livsfarlig!

Lik Stella på Facebook!