© Ole Marius Fossen

– Hvem har best kropp, kvinnene fra gamle dager, eller vi?

"Hvor perfekt var det egentlig før? Da selv Marilyn Monroe kunne kalles sexy. I dag hadde hun jo falt under kategorien overvektig."

7. oktober 2016 av Sigrid Bonde Tusvik

Hvem har best kropp, kvinnene fra gamle dager, eller vi? Når man stadig må forholde seg til overskrifter som at vi blir mer overvektige og får rarere sykdommer enn det de hadde før i tiden, så kan man begynne å lure. Hvor perfekt var det egentlig før? Da selv Marilyn Monroe kunne kalles sexy. I dag hadde hun jo falt under kategorien overvektig. 

Da jeg var liten var det et ønske om at hele verden ville snu, og det skulle bli in med kvinner med hofter, mager, feite lår og store, flytende armer. Og da snakker jeg om bulkete damer. Akkurat som alle damene som hang på Nasjonalgalleriet. Søsteren min og jeg dro ned dit, for å sitte og tegne etter maleriene av Christian Krogh. Vi hadde rett og slett en hang-up på hora Albertine, der vi satt og prøvde å hermetegne etter bildet der hun er hos legen. Et passende forbilde, synes nå jeg. Langt bedre enn dem jeg har hatt seinere i livet.

Jeg har alltid tenkt at jeg skal få flat mage, en eller annen gang. Den eneste gangen jeg har nærmet meg målet, var da jeg var blitt dumpa, og raste ned åtte kilo på to uker. De ukene trodde jeg at alle guttene syntes jeg var perfekt fordi jeg var tynn, mens alle så at det var en lei seg spurv som fløy rundt og hadde misforstått noe essensielt: Det er ikke sexy å gå ned åtte kilo fordi du er lei deg. Det er bare stusselig. Vi snakket en del om det på den tida, altså i barndommen, at vi jentene hadde vært mye penere i gamle dager da det var in med litt fett på kroppen. Vi drømte om å se ut som englene på glansbildene vi sparte på. En hobby vi den dag i dag ikke skjønner hvorfor var interessant, nest etter såper.

Litt den samme fasinasjonen hadde vi da vi kledde oss ut i mormors gamle kjoler, og ville helst ha et stramt korsett rundt kroppen, tunge skjørt over ekle, stive, lange truser, og kniplingshansker. Vi så for oss
at de levde i en fantastisk tid. Bare gå rundt, rak i ryggen, med korsett, blonder, spisse snøresko og rysjeparasoll. Tenk at det var en drøm. Disse klærne som holdt kvinnen tilbake, og lot oss streve med ukomfortable klær i mange hundre år. Med farlige, gnagende pinner i korsettet, som sikkert fikk de fleste ribbein under brystet til å blø. Kalde, vonde sko, og tunge våte skjørt i regnvær. Jeg tenker litt for lite hvor heldige vi er som nettopp har 349-kronersgenseren vår å ligge rett ut i sofaen med. Og det billige, korte bomullsskjørtet. For ikke å snakke om den raknede strømpebuksa jeg skal kaste etterpå. Uten noe angst for ikke å få tak i en ny en i morra.

For det tenker jeg alltid på. Hvordan filmer som skal beskrive 40- og 50-tallet, kan være fulle av strømpebukser som aldri rakner? De kan da umulig ha hatt bedre strømpebukser på den tida, og ikke hadde de råd til å kjøpe så mye nylon som det vi gjør? Det mener jeg er feil. Tikken Manus må ha hatt en god del raknede strømpiser gjennom krigen.

Det er kanskje det som irriterer mitt romantiske syn på den gammeldagse kvinnekroppen. Den hadde det bedre før. Fordi den fikk være tjukk under alle de stramme, strenge klærne. Men sånn var det jo ikke. Kvinner må jo bare ha forfalt bak alt dette vonde og tunge og våte og svette. De må ha hatt så mye sopp, så mye sting i hjertet, så mye kreftfremkallende føflekker, så mye appelsinhud, eller altfor magre, stikkende hoftebein. De må ha vært underernærte, overernærte, slappe, krumryggede eller fulle av arr etter å ha fjernet ribbein, hvis de var så uheldige å være kongelige. Det må ha sett så sykt jævlig ut, hvis de i det hele tatt var på badestrender om sommeren. Og da hadde de heldigvis veldig dekkende badedrakter, som jeg alltid håper kommer tilbake til fashionistaene. Men selvfølgelig ikke. De klødde, de tørket aldri, de raknet og var helt sikkert altfor slappe i strikken eller ga deg cameltoe fra helvete.

I det hele tatt er det vår kropp som vinner over alle tiders kropper. Fordi vi lever lenger enn alle andre kvinnegenerasjoner tidligere. Vi er sunne, vi trener mer enn det de gjorde, vi spiser riktig. Selv når vi ikke spiser riktig, så spiser vi riktigere mat enn det de hadde for hånden. Vi røyker mindre, og får ikke så mye eksponering for sol, fordi vi har bedre kremer, tross hormonbonanzaen og parabenene.

Så vi må slutte å tulle, vi som tenker at det hadde vært deilig å leve på 18- og tidlig 1900-tallet, med all moten, all selskapelighetene og de små spaserturene i parken. Det hadde tatt livet av deg, og ingen hadde orket å se på kroppen din engang, selv ikke etter at du var død. 

Lik Stella på Facebook!