Sigrid Bonde Tusvik spalte
© Einar Aslaksen

– Hva hvis alt dette maset om god helse gjør at du sakte men sikkert dør litt fortere?

"Kjøp deg en ergometersykkel, sett den i boden eller i et kott, og sykle som bare faen. I skjul. Det er ikke alltid trening skal synes."

5. september 2016 av Sigrid Bonde Tusvik

Det er en sannhet, memento mori, altså: «Husk at du skal dø». Vi skal alle det, og i mellomtida er det noen folk der ute som skal trene så mye at de bruker opp mye av livet sitt på det. Jeg er en av dem som trener tre ganger i uka, men jeg må innrømme det: Jeg hater å trene. Jeg syns det er helt waste. Bortkastet tid. Men fader så bra rumpe man kan få av markløft.

Det var den dagen jeg satt i taxi, fullt utrusta med knebeskyttere og skinnhansker som skal redusere hard hud på hendene mine, treningsflaske, mager Skyr og vond Yt oppi bagen, klar for å innta trening, at jeg skjønte at dette så patetisk ut. I fullt alvor tok jeg en taxi med minstepris til treninga, for å rekke min egen helsetilstand. Fornedrende. Og jeg kunne ikke engang skylde på de evinnelige oppslagene til Dagbladet, om hvor høyt blodtrykk du kan ha, før den ene Cola-boksen du drikker konker ut hjertet ditt, og du skal etter deres undersøkelser bli liggende resten av livet som en multihandikappet sopp og vente på at kolsen og kolesterolet tar livet av deg.

Det hadde tatt meg et kvarter å gå dit. Men taxi frista, for ellers hadde jeg ikke rukket å trene. Jeg var altså en parodi på sånne jenter jeg mener jeg selv ikke er: Stresstrener’n. Du veit, hun som løper på tredemølla i så stor fart at selv tredemølla prøver å skrive på displayet foran: CALM DOWN ... You are NOT doing well!!! Men i motsatt ende av skalaen har du jentene som skal lese blader, strikke, sende en e-post fra mobilen, eller ta et anrop mens svetten pipler inn i øreproppene. De har også misforstått noe.

I de siste ukene har du – som en haug med andre folk – sikkert satt deg ditt årlige mål om å begynne å trene. Så du har oppsøkt nettsider. Enten det er de sidene med litt for vond grønnfarge i logoen, eller litt for skarp oransje, så har du titta deg gjennom tilbudene. Og du er blitt frista. De har gitt deg tilbud som gir bodypump, piloxing, cycling endurance eller zumba. De kan gi deg budokon, hatha yoga, kettlebell, burlesque og footloose. 

Ta burlesque-timen for eksempel. Du tenker at du skal gå på disse timene, få inn teknikken, lære stanga å kjenne, få på brystduskene, bli en sylslank, skyhøy strippeaktig gudinne som smeller opp polestanga på soverommet når overskuddet melder seg, og vips vil kjæresten din få et øyeblikk av Tokyo by night, midt på tjukkeste onsdag kveld i fjerde etasje. Det skjer ikke. Du lærer deg noen fine burlesque-triks, men selvfølgelig må man jo innom de obligatoriske situpsene, den kjedelige oppvarmingen og ikke minst uttøyningen og applausen på slutten. Det verste som kan skje med en burlesque-trenende kvinne, er at hun får en trang til å kjøpe seg sko med clear-heals. Strippesko! Sånt er livsfarlig å utsette kvins for, Elixia!

Derfor er det alltid trygt å finne sin treningsform, sier ekspertene. Men hva hvis ikke noe av det de store, glorete sentrene tilbyr er din greie? Hva hvis du egentlig ikke liker å trene? Hva hvis alt dette maset om god helse gjør at du sakte men sikkert dør litt fortere? Mitt svar er: Finn den skitne kjelleren! Let etter det treningssenteret som ikke krever at du skal vaske apparatet med sprayflaske og papir etter endt trening, gå med riktige klær eller bruke dusjen etterpå. De finnes. Det er bare å følge de gutta som ser litt for sterke ut, eller damene som ser litt for åttitalls ut i treningsklesveien. Meld deg inn der! Eller kjøp deg en ergometersykkel, sett den i boden eller i et kott, og sykle som bare faen. I skjul. Det er ikke alltid trening skal synes. Det finnes ikke noe flauere enn å jogge i dagslys, tenker alltid jeg når jeg ser en jogger. Du som ikke liker det sterke lyset, de rene gulvene eller PT-ene som roper: Kom igjen! Siste gang! Brrrraaaaa!!!!! Det er ikke alltid man skal la seg overtale av de store kjempene.

Og sist men ikke minst må du huske at du en gang skal dø. Derfor er det litt viktig å trene, men mye viktigere å leve. Men husk også det min afghanske bodybuilder-PT sier til meg nede i den skitne kjelleren: «Hvis du ikke vil pendle frem og tilbake til sykehuset når du blir gammel, må du pendle til treningsenteret nå». Men du bør helst ikke ta taxi. 

Lik Stella på Facebook!