Guros verden: Puss og klem

Det er en skikkelig dårlig idé å gi Stella-journalist Guro gavekort på spabehandling.

7. april 2015 av Guro Danielsen

Hvorfor betaler jeg egentlig for dette? Man kan jo begynne å lure. Såkalte skjønnhetsbehandlinger er en luksus man unner seg. Noe man skal skjemme seg bort med, dulles inn i og skikkelig kooose seg gjennom. For min del har det aldri opplevdes på den måten. Heller motsatt, vil jeg si. Alle som kjenner meg, vet at det er en dårlig idé å gi meg gavekort på spabehandling. Det er noe med den tvungne intimiteten med et annet menneske, den litt uhygieniske følelsen til tross for velduftende rammer – for ikke å snakke om all kjeften man får. For det er skjønnhetsbehandlerens plikt å opplyse deg om alt du gjør galt, alt huden din sliter med, alle de gale produktene du bruker og hva du trenger for å rette på det. Eneste muligheten til å komme på rett kjøl er å inngå et fast forhold til en behandler, som kan hjelpe deg til balanse ved hjelp av hyppige besøk. Dit har jeg aldri kommet.

Massasje har jeg for lengst gitt opp å få noe ut av. Jeg er skeptisk i utgangpunktet, og to dårlige opplevelser har vaksinert meg for livet. Den ene gangen hadde jeg fått et gavekort i avskjedspresang da jeg sluttet i en jobb. Uheldigvis hadde jeg tryna på sykkel og slått meg gul og blå dagen før timen. Massasje av blåmerker er sjelden digg. Den andre gangen hadde jeg vært på julebord dagen før, og var litt småuggen. Dessuten hadde jeg håret fullt av produkter, noe som resulterte i at jeg kom ut etter å ha ligget og kjempet mot kvalmen i en halvtimes tid, med hår som et lykketroll etter den avsluttende hodebunnsmassasjen. Aldri mer.

Ansiktsbehandlingsopplevelsen har jeg derimot ikke helt klart å gi opp på. Mulig jeg er hjernevasket av jobben min. Så da jeg var i København nylig, bestilte jeg time til ansiktsbehandling hos et eksklusivt spa. Jeg skulle få en skikkelig rens og masse fukt, noe jeg følte skulle hjelpe huden min gjennom den harde vinteren. Egentlig et mer praktisk valg enn et glødende ønske om velvære, altså. Etter 70 minutter med damping, klemming, etsing og nedkjøling kom jeg ut med glinsende kjøttkaketryne og en pose produkter. Stakkars meg, jeg har både tørr og fet hud, som i tillegg er sensitiv og litt uren. Fullstendig i ubalanse. Men med nye remedier skal det snart bli orden på elendigheten. Nesa mi bør bli skikkelig vakker når den kommer til hektene og finner tilbake til sin opprinnelige form etter den sykt vonde klemme-seansen.

«Å, du har jo helt perfekt hud, her finnes det ingenting jeg kan bidra med», sa ingen hudpleier noensinne til kunden sin. I stedet for å føle oss bedre, føler vi oss bare verre. Og vi betaler for det. Dette er selvfølgelig en del av businessplanen deres, og jeg klandrer dem ikke. På samme måte som frisører bedyrer at de «har en plan» for håret ditt, og på den måten skaper en illusjon av et mål man skal jobbe mot, opererer også hudpleiere med en slags krigsretorikk. Sammen skal vi skape en felles front mot gusten hud og slitte tupper. Og som en lett påvirkelig guttevalp i møte med en overbevisende militærverver, melder jeg meg til tjeneste. Gang på gang. Bare at i stedet for ekte posttraumatisk stress og amputerte lemmer må jeg leve med blåmerker på selvfølelsen og litt mer slunken lommebok.

Lik Stella på Facebook!