© Getty Images / Privat

Guros verden: Klagesolisten

Lei av din giddalause partner? Tenk på oss aleneboere, som ikke har noen å skylde på når ting går skeis i heimen.

2. februar 2015 av Guro Danielsen


Klagekoret synger videre. I året som har gått har kjønnsdebatten tatt helt av, og det er ikke måte på hvor mange forskjellige innfallsvinkler man har til temaet. Mye synes jeg er verdifulle og viktige diskusjoner. Men i noen tilfeller er det snakk om problemstillinger som heller hører hjemme i parterapitimer enn på kronikksidene i avisen. Det klages over menn som føler seg avmaskulinisert og rømmer til skogs (les Sigrid Bonde Tusviks spalte her for en grundig innføring i dette moderne fenomenet) og kvinner som føler seg presset til å være så ansvarsfulle og flinke at de brenner seg helt ut.

Hvordan man fordeler arbeidsoppgaver i heimen er helt sikkert kime til mye gruff og ugreihet, det har jeg forståelse for. Men det handler jo ikke først og fremst om kjønn. Det handler om samarbeid. For det er virkelig ikke en uoverkommelig oppgave det er snakk om. Selv klarer jeg å holde hjemmet mitt rent og pent, jeg bytter dekk på bilen, bærer hagemøbler opp og ned i boden, planter i balkongkassa, syr gardiner og lager middag hver jævla dag. Og tar oppvasken etterpå.

Guros Verden: Aldersbarometeret

Som aleneboer blir jeg faktisk ganske forbanna av en del av denne debatten. For hva med oss? Hvem skal vi klage på? Når noen har glemt å kjøpe nytt lysstoffrør til badet, så jeg må pusse tenna i tussmørket. Når jeg skal lage fredagstaco, men finner ut at det har kommet mugg på salsaen i kjøleskapet? Når fristen for å levere selvangivelsen kom og gikk uten at jeg rakk å sjekke alle bank-utskriftene? Det stemmer – jeg har bare meg selv å skylde. Ofte skulle jeg ønske at jeg hadde noen å rette pekefingeren eller aggresjonen mot. Jeg kan også få dårlig samvittighet for ting som ikke blir gjort, selv om det som regel ikke er andre enn meg selv som legger merke til det. Det kan kanskje virke som bortkastet energi, men antakeligvis er det ikke mer konstruktivt enn å irritere seg over en giddalaus partner.

Guros verden: Livsstilsmisjonærene

Nå er jeg klar over at jeg utelater en gigantisk faktor fra dette regnestykket. Barna. Selvfølgelig blir det annerledes når man har å gjøre med små mennesker som ikke drar sin del av lasset, men derimot er en kjempebyrde rent husarbeid- og logistikkmessig. Her kan vi gjerne ta en pause og sende mange gode tanker og applaus til aleneforeldre. Det er helt klart mange som har større utfordringer i heimen enn aleneboende. Men vi skal da også ha lov til å klage litt! Vi gjør jo alt helt alene. Tunge løft, som man egentlig burde være to om, for eksempel. Og da snakker jeg om to personer, uavhengig av kjønn.

Guros verden: Kjøttfjellet

Er det noe som irriterer meg grenseløst, er det damer som insisterer på at de ikke klarer å løfte noe tungt eller for den saks skyld skru sammen noen greier eller henge opp en lampe. Jeg fikk nylig levert en ny komfyr, båret helt inn på kjøkkenet av de snille Elkjøp-folka. Men jeg måtte jo pakke den ut selv, vippe den ut av isopor og diverse emballasje, og lirke den på plass. Strengt tatt en tomannsjobb, men jeg fiksa det. Jeg fant til og med frem et vater for å sørge for at den sto rett. Ingen applauderte, men jeg var i hvert fall ganske stolt av meg selv. Så det synes jeg dere skal tenke på, dere som klager over at partneren ikke bidrar nok, at ingen legger merke til det dere gjør i hjemmet eller at arbeidsoppgavene ikke er jevnt fordelt – dere er tross alt to om oppgaven. Det betyr at dere har noen å kjefte på og noen som kan gi dere applaus. Da synes jeg det er bare rett og rimelig at dere også takler å motta kjeft, og at dere gir applaus tilbake.


Guro Danielsen er 33 år og journalist i Stella. I denne spalten skriver hun om ting som skjer i hennes relativt normale liv.

 

Lik Stella på Facebook!