Guros verden: Bevisstløs bitch

Den siste tiden har Stella-journalist Guro møtt uvanlig mange drittsekker. Hun har en liten teori om hva det kan komme av...

11. mai 2015 av Guro Danielsen

I det siste har jeg møtt uvanlig mange drittsekker. Og nå snakker jeg ikke bare om dårlige dater eller normalt uhøflige nordmenn (som jo må ha en slags genetisk disposisjon for bedriten oppførsel). Nei, jeg snakker om skikkelige møkkafolk. Trikkesjåfører som ligger på bjella og skrur opp farten når de er på vei mot en fotgjenger. Gamle menn i sixpence som sniker rett foran meg i køen for å hente ut billetter fra kinoautomaten. Dustemikler som parkerer 2,5 centimeter unna døra på bilen min, selv om de har en meter fri sone på andre siden. Aggrogærninger som bare sprer dritt og dårlig stemning. Ikke minst min siste opplevelse: En megabitch som rett og slett tok sats og gikk rett på meg på fortauet. 

Vi så hverandre på avstand og tok den typisk forvirrede dansen fra side til side mens vi fortsatt var metervis fra hverandre. Du vet, når dere flytter dere helt samtidig fra den ene siden til den andre, slik at dere er like langt i å gi hverandre bevegelsesrom. En veldig vanlig mellommenneskelig opplevelse, som har ført til mange lattermilde møter med fremmede tidligere. Ikke denne gangen, nei. I stedet for å ta et resolutt steg til en av sidene, tok denne kjerringa rett og slett sats med kryssede armer og hoppet rett inn i meg som en amerikansk fotballspiller. Før hun gikk videre. Det var ingen andre folk i nærheten, fortauet var bredt, og jeg ble stående himmelfallen. «Næmen!» var det eneste jeg klarte å si. Jeg hyttet ikke med neven eller viste fingeren (slik jeg gjorde til sjåføren som nesten kjørte meg ned tidligere i vinter). Jeg bare sto der helt paff og så etter henne. Før jeg tasset hjemover med gråten i halsen.

Guros verden: Klagesolisten

Dagen etter så jeg veggmaleriet gatekunstneren Banksy postet på Instagram: «The grumpier you are – the more assholes you meet». Om ikke det var et hint om å gå i seg sjæl, så vet ikke jeg. For det kan jo ikke være bare tilfeldig at jeg møter så mange surpomper om dagen. Ei heller har verden plutselig blitt tettere befolket av slemminger. Nei, det er nok jeg som har mugna, gitt. Det er jo ganske åpenbart nå når jeg først har skjønt det. Som psykologer og selvhjelpsbokforfattere alltid sier: Du kan ikke gjøre noe med måten andre oppfører seg på, men du kan gjøre noe med måten du selv oppfatter dem. Eureka! Så måtte jeg altså takles av en fremmed dame på fortauet før sannheten ble dunket inn.

Jeg begynte å tenke over min egen passiv-aggressive holdning til verden, og hva den inviterer til av oppførsel fra andre. Nå forsøker jeg å være et mildere og snillere vesen. Det innebærer for eksempel at jeg hjalp naboen med å bære opp noen planker i stedet for å irritere meg over at han sperret hele trappeoppgangen. I stedet for å sukke utålmodig bak dama som klønet med NSB-automaten, tilbød jeg meg å hjelpe henne. Jeg vet – jeg er en helgen! Og folk rundt meg er faktisk litt hyggeligere enn før, synes jeg. Selv om det ikke er så lett å styre hva som får meg til å klikke, heller. Og møkkafolka går rundt der ute i verden med sine køsnikende, rappkjefta tilbøyeligheter – samme hvor sukkersøt og snill jeg velger å være. Og jeg kommer fortsatt til å kjefte på dem som går over streken, fremmede eller ei. Men det er i hvert fall bedre med mindful muggenhet enn bevisstløs bitchyness.

Guros verden: Puss og klem

 

Lik Stella på Facebook!