Sigrid Bonde Tusvik spalte
© Ole Marius Fossen og Getty Images

– Der stod jeg, med skammen i fjeset, og serverte poseboller

Hvor ble det av kvinnen som insisterte på å bake pizzabunnen selv, og disket opp med hjemmelaget karamellpudding? Jeg ble forelder.

24. mars 2017 av Sigrid Bonde Tusvik

For noen fantastiske boller, hva er dette for en oppskrift?

Hjernen min jobba hardt med å finne ut om jeg skulle kjøre på med løgnhalskortet og si det var hjemmelaget, men Møllerens pose lå så innmari godt synlig på kjøkkenbordet, så jeg svarte: Det er pose. «Pose? Trenger du pose til å lage boller, er ikke boller bare mel, melk, gjær og sykt mye smør og sukker?»

Hun hadde rett så klart, det er helt utrolig. Jeg tror altså at jeg trenger en ferdigblandet bollemiks fordi det er noen e-stoffer inni der som gjør bollene bedre enn når jeg blander ingrediensene sammen selv. Lite visste hun at bak den hvite, striglete kjøkkenfasaden lå det haugevis med poser med alt hva man kan drømme om å lage på enklest mulig måte. For jeg kjører halvfabrikata på alt. I fryseren ligger Grandiosaen, fiskegratengen og rundstykkene. I skapet har du vaffelrøren, pannekakerøren (er det ikke egentlig det samme) og tomatsuppeposene. Potetstappa er der også.

Jeg skulle gjerne vært en sånn en som lagde både sennep, pesto og tomatsaus selv, men det er jeg ikke. Jeg har ikke dårlig samvittighet engang. Jeg bare regner med at folk vet hvem jeg en gang var. Før lagde jeg nydelige rabarbrapaier og hjemmelagde brød. Jeg lager fremdeles middager fra bunnen av: Golda Meiers hønsesuppe, bestemors kjøttkaker i brun saus og guacamole til tacoen. Men jeg kjører ikke sunn hjemmelaget fisketaco for å imponere snapchat-følgerne mine. Jeg må stadig minne folk rundt meg på at mat i sosiale medier er det tristeste du kan tvinge følgerne dine til å se på. De lengste femten sekundene i livet. Ingen rett gjør seg flott på mobilskjermen med mindre du heter Trine og lever av nettopp å blogge mat som bare faen.

"Hvor perfekt var det egentlig før? Da selv Marilyn Monroe kunne kalles sexy. I dag hadde hun jo falt under kategorien overvektig."  

Men der stod jeg, med skammen i fjeset, og serverte poseboller. Dagen før hadde jeg fortalt treåringen at å lage muffins, det gjør man ved å tømme en pose på hodet over en bakebolle. Så hva skjedde? Hvor ble det av kvinnen som insisterte på å bake pizzabunnen selv, og disket opp med hjemmelaget karamellpudding? Jeg ble forelder. Det er så klart svaret. Jeg begynte å gi opp det å lage babymaten selv på dag to, da jeg skjønte at semulen og hirsen og alt det hersens usmakelige grøtaktige opplegget babyen ville ha, måtte ligge i bløt minst over natten. Og at halve Norge mente man burde gi ungen fisk, mens resten av google mente det var livsfarlig. 

Helsestasjonen stolte jeg ikke på, de hadde tross alt en brosjyre framme der det stod «tøybleier et naturlig valg». Tøybleier vil jeg definere som den mest tungvinte måten å måtte være miljøvennlig på. Særlig med spedbarna som fyrer av bleier hvert femte minutt. Men jeg ga opp den hjemmelaga maten, jeg begynte så klart med grøten der du tilsetter kokt vann. Så kom grøten som allerede var ferdigblanda, og spaghettien, lasagnaen og kyllingen med ris. Herregud, for en gavepakke. Alle mine fordommer mot ferdigmat til barn var forduftet. Jeg stod igjen som en som handlet inn mat som om jeg ikke hadde komfyr, men bare vannkoker hjemme. Til og med maten med palmeolje har jeg trøkka inn i det søte lille gapet til poden. Og jeg selv har begynt å gå innom hamburgerkjeder på vei hjem fra seine jobbkvelder. Fordi jeg vet jeg allerede har spist opp grandisen i fryseren hjemme.

"Illsint forlater jeg familien min for å gjemme meg, puste, kanskje klikke litt ned i puta på soverommet. Noen ganger gråte."

Nå har jeg blitt de folka jeg selv lo av fram til jeg fikk barn. Jeg kan sitte måpende og se på kokkeprogrammer og minnes at jeg en gang også har svunget det maldonsaltet så proft og stilig over grytene mine. Men nå er det først og fremst frykten for at ungene får i seg for mye salt som driver meg til å lage min egen mat. Jeg vil gjerne være et menneske som står opp fem om morgenen og kjører på med nystekte brød, svisjer opp litt scones hvis jeg føler for det og lager frokostdessert som bare God morgen Norge-Wenche kan. Jeg vil være hun som kommer med den beste og sjukeste kaka på avslutningene, og jeg vil ha bloggevennlige cupcakes, pepperkakehus eller kanelsnurrer i samma slengen. Istedet er jeg meg selv nok, og lager mat på samme nivå som jeg spiller piano: Jeg klarer å gjennomføre det hvis jeg gidder. Så mitt motto i livet er å vende tilbake til mitt private Bocuse d'Or en gang i framtida, men at nå må jeg leve ut livet til en tjue år gammel gutt som akkurat har flyttet alene på hybel. Det eneste jeg krysser fingrene for, er at barna ikke har fått TGI Fridays-syndromet når de selv blir voksne, og trekkes mot familierestauranter som tilbyr bernais til alle retter, ja til og med som avec. 

Lik Stella på Facebook!