Sigrid Bonde Tusviks spalte om penger og sparing
© Einar Aslaksen

– Da jeg var liten, hadde vi alltid dårlig råd

"Dattera mi kan bli gjeldsslave før hun skaffer seg lappen. Så jeg må forberede henne. Jeg må gjøre som mine foreldre gjorde."

28. oktober 2016 av Sigrid Bonde Tusvik

Da jeg var liten, hadde vi alltid dårlig råd. Og vi var livredde for penger. Vi fikk vite hvor mye ting kostet hele tiden, og vi syntes alt var dyrt. «Dette er den dyreste vinen vi noensinne har drukket,» kunne mamma fortelle oss mens vi satt der med store øyne og så de voksne andektig drikke ett glass hver gjennom hele kvelden på julaften. 

Dette var på nittitallet, så husk at huslånrenta var på 15 prosent og alle hadde gått på en smell på åttitallet og investert i noen grisedyre saccosekker som de angra på i ettertid. Vi flotta oss også, det var ikke det. Det flotteste vi visste var å gå på Palmen på Grand Hotel og spise linser og drikke te.

Og vi bestilte masse klær fra Hennes og Mauritz Rowells. Jeg husker ennå den følelsen av å åpne de gjennomsiktige plastbagene etter at vi hadde hentet pakken på postkontoret, og prøve det vi hadde valgt ut fra katalogen. Lukten av billige klær og dårlig stoffkvalitet. Og så døde vi av glede hvis vi fant en krone på bakken, fordi da kunne vi kjøpe en bugg i kiosken før vi gikk hjem og delte den pent opp i fire like store deler. 

Når jeg skal fortelle dattera mi på tre år dette, mens vi trøkker i oss boller fra Åpent Bakeri på størrelse med en medisinball, føler jeg at jeg blir min egen bestemor som forteller hvor sykt fattige de var rett etter krigen. Den største krigen jeg har nå er å kjempe meg gjennom min private Luksusfellen-episode i matbutikken hver uke.

Jeg sløser vanvittig med penger. Ikke sånn «dum ung jente som kjøper designbag til en verdi av tre månedslønner-idiot», men jeg er ganske close henne likevel. Jeg er nemlig en som vil ha dobbelt av alt. Hvis jeg har lyst på pastiller, så kjøper jeg to esker. Hvis jeg er i klesbutikken og liker et plagg, kjøper jeg det i to farger. Jeg prøver aldri, jeg går heller aldri tilbake og bytter eller får igjen pengene. Har jeg kjøpt råtten squash i butikken, tar jeg den ikke med tilbake, jeg kaster den i søpla. 

Burde du også bli flinkere til å spare penger? Her er «Luksusfellen»-Siljes beste sparetips.

Jeg har dessverre mye vil ha mer-syken. Og jeg vet at den festen ikke kan vare evig. Jeg er privilegert og i det sjiktet som ikke trenger å telle pengene på slutten av måneden. Men jeg vil at barna mine skal kunne svare på hva en melk koster i butikken, uansett om de utvikler laktoseintoleranse eller ikke.

Jeg vil lære barna mine kunsten å spare. Kunsten å spinke, ikke kunsten å sløse. Men det er forferdelig vanskelig, for i motsetning til meg (nok en gang gir det meg en bestemorfølelse å si dette) vokser de ikke opp med klirrende mynt. Jeg kunne ta på pengene mine og se dem forsvinne ut av hånda og lommeboka mi. Datteren min derimot, vet ikke forskjell på en vanlig sms og en sms som koster 100 kroner fordi jeg har kjøpt =Oslo utenfor matbutikken. Og selv vet jeg ikke lenger om sms-er flest koster penger, eller om de er gratis i mobilabonnementet mitt. Det er årevis siden jeg hadde kontantkort og spinket og sparte og kviet meg for å svare bare «ja» eller «nei», vel vitende at den meldingen kosta meg en krone uansett.

Jeg vet at dattera mi skal vokse opp slik alle unge jenter har gjort etter meg, med et lite bankkort i lomma og en haug med kredittkortmuligheter foran seg. Dattera mi kan bli gjeldsslave før hun skaffer seg lappen. Så jeg må forberede henne. Jeg må gjøre som mine foreldre gjorde. Fortelle hvor mye alt mulig koster. For jeg husker det selv, hvor mye vi snakket om penger på ungdomsskolen. Til slutt var det litt kult å ikke ha råd til det andre bare fikk kasta etter seg. Det var helt greit å måtte gå med fake Buffalo-sko og Fruit of the Groom-genser.

Jeg var livredd for å ikke ha penger, og da jeg selv fikk min første jobb begynte jeg umiddelbart å spare. Og jeg begynte med pensjonssparing. Ikke sånn DNB-blondine-psychospareplan, men nok til å alltid kunne ta taxi hjem på natta i helgene-spareplan. Jeg flotta meg så klart. Jeg kjøpte en rød kjole, med strikker som stropper og litt tjukt goretexstoff som var så hot i 1999. Jeg gikk inn i butikken på Jessheim der jeg gikk på folkehøyskole og regnet ut hvor mange byturer jeg måtte stå over på utestedet Underhuset for å ha nedbetalt den. Det funker å skremme barna sine. Så prosessen er i gang, i morra skal jeg skremme henne med melkeprisindeksen.

Lik Stella på Facebook!