© Einar Aslaksen

Burde vi ikke hylle den vanlige jenta?

"Vi kan ikke alle sammen bli best, selv om målet alltid bør være å prøve å bli den beste versjonen av oss selv."

Vi er raske til å rope ut at noen er lovende. Men stempelet enkelte får som «ung og lovende» kommer altfor tidlig. Det burde heller hete «gammel og lovende», eventuelt «ung og spennende». Lovende-stempelet kunne kommet mye seinere i alder, eller du kunne fått lov til å være litt spennende først. Jeg husker det selv. Vi var Blymandag-gjengen, unge lovende komikere som lagde humorshow på Fabrikken ved Blå hver første mandag i måneden. 

Plutselig en dag ringte Dagbladet Fredag og sa: «Vi skal lage reportasje om dere.» Så stas. Vi pynta oss, gleda oss, følte at «nå skjer det.» Vi hadde vunnet Urørt humor-finalen i P3, vi var rett og slett definisjonen på unge og lovende. Vi trodde at «nå smeller det, nå er vi straks på alles lepper. Dette gir oss det siste puffet inn på den store stjernehimmelen. Alle kommer til å ville ha en bit av oss dagen etter fredagsbilaget er lest og lørdagen er begynt.» Men sånn ble det selvsagt ikke. Sånn blir det aldri.

Sigrid: Ingen barn bør gå på skoler der det er så kritthvitt

Vi lever våre liv, og vi får ikke engang med oss én prosent av det vi burde legge merke til. Den flinke jenta på gitar, den nye kule gutten som driver med performancekunst, eller snowboarderen som vinner OL en gang i framtida. Vi legger ikke merke til dem, og de vet det. I stedet er det det harde studentlivet, den fattigste klassen i samfunnet, deltidsjobbene og sommerjobbene som er virkeligheten. Turene på de styggeste herbergene eller de skitneste airbnb-ene. Og et lite håp inni hjertet om at noen skal oppdage deg, ikke bare gi deg det vakre, men svært så uklare stempelet «ung og lovende». Drømmen inni denne lovende ungdommen er jo at det skal komme en person og si: «Fra nå av skal du leve livet ditt som Kim og Kanye» (bortsett fra at du skal slippe å bli ranet, så klart).

Du håper noen skal sette inn millioner av kroner på kontoen din og at livet rett og slett blir helt konge. At du blir bedt på alle fester, at alle hvisker når du ankommer, og selv om vi ikke har paparazzier i Norge, så drømmer du om at de skal fotfølge deg fra du står opp om morran så du må beskytte deg med stor hettegenser og solbriller ute på gaten. Bærende på et barn, en hund eller et longboard muligens. Eller at du får sjefsjobben, og at alle på kontoret plutselig ser det vanvittige talentet ditt og tirsdagsmøtet blir mer en slags fest der du står i sentrum og får fortalt hvor skapet skal stå. Eller at næringslivsredaksjonene kårer deg til den mest håpefulle innen din bransje. Framtidas næringslivleder, rett og slett. Og du tenker: Fra nå av trenger jeg aldri å søke en eneste jobb, de kommer til å ringe og ville ha meg hvor som helst.

Sigrid: «Dattera mi kan bli gjeldsslave før hun skaffer seg lappen.»

Men sånn er det jo ikke. Vi vet fra vi går ut fra videregående at den tunge, harde, men også morsomste tida ligger framfor oss. De fleste skjønner det, hvis de ikke er en klassisk Paradise Hotel-deltakende person som tenker at det å få navnet sitt mest mulig på trykk fortest mulig er det feteste. Og hva med dem som har noe spesielt og fint ved seg, men som bare defineres som unge, og ikke som lovende? Vi kan ikke alle sammen bli best, selv om målet alltid bør være å prøve å bli den beste versjonen av oss selv. Burde vi ikke hylle den vanlige jenta i kollokvie-gruppa? Den stille arbeidssomme? Den pliktoppfyllende? Hun som gidder å rydde kjøkkenkroken og kaste den sure, gamle kaffen på kanna, istedenfor hun som svinser rett forbi, vel vitende om at hun er fryktelig populær uansett?

Muligens bør vi forandre alle nyttårskåringer, årsoppsummeringer og kavalkader som lovpriser folk som får til ting. Kanskje det kan dempe angstanfallene og alskens fandenskap de lovende får tilsendt fra sitt indre? Og haugen med sjalu og illsinte kolleger og venner som plutselig ikke er de rauseste folka, men som gjerne vil se deg blø og helst feile på alle punkter i livet. Ingenting gleder nemlig folk mer enn når noen med stor sjanse for å lykkes, må sette seg ned og ta en pause. Eller forsvinner og finner seg selv og må begynne med strikking eller akvarell for å komme seg. Så får vi som trodde vi var unge og lovende, nyte å være gammal og grei nok.

Lik Stella på Facebook!