© ELISABETH SPERRE ALNES

Biene forsvinner - Gründer Anne Dubrau gjør noe med problemet

Maja Lunde har fått stor oppmerksomhet med boken 'Bienes Historie', som handler om hva som skjer med jorden om biene forsvinner. Bybi- og Epleslang-gründer Anne Dubrau gjør sitt for å få flere bier inn i byen.

Anne Dubrau (28) bobler over av gründerideer. Suksessen med bærekraftig eplemostproduksjon er et faktum. Derfor startet hun med urban honning og bybi.no

 

Vi gjør oppmerksom på at dette intervjuet er fra Stellas augustnummer 2013. Noen av opplysningene kan derfor være utdaterte. 

På en scene i Oslo sentrum står Anne Dubrau i grønn kjole og forteller om begynnelsen på et epleeventyr. I salen sitter unge gründere og lytter. Det er omtrent ti måneder, syv tonn innhøstede epler og 4600 liter eplemost siden Anne og de fire andre bak Epleslang lanserte ideen om å sysselsette funksjonshemmede med å plukke epler som ellers ville råtnet. Nå forteller hun om den lille saken i lokalavisen som vekket interesse hos en rekke hageeiere.

Enorm respons gjorde at eplegründerne slapp alt de hadde i hendene og kastet seg inn i innhøstingssesongen. Hun snakker om det som kalles sosialt entreprenørskap. Om å våge.

– Jeg liker konseptet med å bruke ressurser som ellers blir glemt. Altfor mange tenker i bokser, og overser alt som ikke passer inn, sier Anne da vi møter henne tidligere på dagen i kontorfellesskapet Mesh. 

Her sitter unge ildsjeler og jobber side om side med forskjellige prosjekter. Det summer av kreativitet og pågangsmot mellom mursteinsvegger, pingpong-bord og Apple-produkter. I kafeen i første etasje selges Epleslangs eplemost over disk, her oppe har bedriften et slags hovedkontor.

I februar 2013 vant de prisen for årets sosiale entreprenør under Ferd-konferansen, en pris som innebærer stor heder og ære – samt 500 000 kroner. Nå kommer henvendelsene fra andre byer i Norge. Fra utlandet. Men først og fremst skal de gjennomføre årets slang-sesong med minst doblet kraft fra i fjor. Flere plukkere. Enda flere epler, enda mer eplemost som skal gjennom pressen som drives av fornybar energi på Abildsø.

DET ER MANGE ÅR SIDEN ANNE FLYTTET fra Tyskland til Norge. Hun var 18 år, og hun og kjæresten Christian hadde akkurat blitt foreldre for første gang.

– Norge har sett meg som en ressurs, at jeg er verdt å investere i. I Tyskland kunne jeg fort endt opp med å leve på trygd, sier hun. Universitet i Oslo tok dem imot, ga dem studie- og barnehageplass og hjalp til med å legge til rette. I dag har paret tre barn, bor i rekkehus på Holmlia, Christian jobber som revisor og Anne har en påbegynt mastergrad i statsvitenskap i skuffen, en suksessfull bedrift i startgropa og massevis av ideer i hodet.

Hun innrømmer at hun nok kan klassifiseres som en gründertype. Masteroppgaven om dobbelt statsborgerskap i Norge er foreløpig satt på vent mens gründerprosjektet går så det suser.

– Jeg har forelsket meg i Epleslang. Men det er nå. Om noen år vil jeg nok gjøre noe annet. Jeg har en utdanning, men det er ikke sikkert jeg vil jobbe kun med det faget. I stedet kan jeg se verdien av det jeg har lært i andre ting, sier hun.

Til sammen har Epleslang-teamet kompetanse innenfor en rekke forskjellige felt; juss, økonomi, logistikk, design og gartneri. Det er helt avgjørende å ha ulik kompetanse, mener Anne.

– Som gründer bør du egentlig kunne alt.

DA EPLENE FRA 2012 var plukket og presset, flaskene etikettert og distribusjonen til utvalgte butikker og hoteller i boks, begynte Anne å tenke videre. I et intervju nevnte hun noe om urban birøkting, og vips var en ny snøball i ferd med å rulle. Før hun visste ordet av det hadde hun Norges Birøkterlag på tråden, og arrangerte kurs for 60 nysgjerrige bientusiaster. Alle mulige slags folk dukket opp, fra unge gutter til eldre damer, fra diverse kulturelle bakgrunner. 

– Nå har vi 15 urbane bigårder forskjellige steder i Oslo, og det kommer til å dobles eller tredobles til neste år. Det er i Slottsparken, på tak, i hager. Og jeg har to bikuber hjemme på Holmlia, sier Anne.

Kubene står rett ved huset. Når døtrene Charlotte og Clara kommer hjem fra skolen tar Anne dem med for å titte på de travle arbeiderne. De hvite draktene har de på seg mest for moro skyld.

– Biene har kun ett stikk i livet, og det vil de ikke bruke på deg, sier Anne og løfter forsiktig av lokket på kuben. Interessen for birøkting ble vekket da hun studerte tre måneder i Boston som en del av Gründerskolen. Der er bier superpopulært, og seks millioner bier gjør sitt, både som honningprodusenter, som hobby for amerikanerne og pollineringshjelp for plantene.

– Urban og lokal matproduksjon er i vinden. Og dessuten er biene i ferd med å dø ut, så det er økologisk lønnsomt å drive med dette. 

Miljø og økologi er temaer som opptar henne veldig, men hun ser ikke på seg selv som en komplett øko-dame.

– For meg er det mest moro med disse prosjektene, fordi de betyr ekte bærekraft, sier hun mens hun setter fram glasset med ferdigkjøpt pastasaus på benken.

– Det er synd hvis alt må være så absolutt, jeg er ikke så glad i at alt skal kategoriseres. Den beste og sunneste måten å få folk interessert i miljøvern, er at de får finne noe som passer for dem i deres liv. Ingen kan gjøre alt, mener hun.

På taket av kontorlokalene har de så smått begynt å dyrke litt selv.

 

I DEN LILLE HAGEN har familien en hønsegård med tre høns, et lite epletre, bringebær og jordbærplanter. Etter at de flyttet hit har flere naboer blitt inspirert, og skal også anskaffe seg egne høns. Nå kan de passe hverandres i feriene, og hele nabolaget bidrar med matavfall som fôr. Og når det er fôringstid, kommer barna strømmende fra alle kanter.

– Jeg tror det er sunt for barn å vite hvor honning og egg kommer fra. Ikke bare være opptatt av hvilken app de skal åpne på Ipaden, sier hun. Økonomimannen hennes har dessuten regnet ut at eggregnskapet deres vil gå i pluss etter et år, med tre egg om dagen. Noen byttes dessuten bort, og fra bikubene vil de kunne hente inntil 40 kilo honning.

Anne jobber også som tolkog mannens inntekt som revisor bidrar til stabilitet i husholdningen. Likevel er det lett å tenke at hun, som ung trebarnsmor, har tatt noen vel risikable karrierevalg.

– Jeg tenker at det er omvendt, at jeg har tre barn som støtter meg uansett, hver dag, bedre enn noen andre, sier hun.

– Det er mange som har gode ideer, men som ikke tør satse. Og det kan være vanskelig å få støtte når man ikke passer inn i boksen Men jeg lar meg ikke stoppe av det. I stedet tenker jeg at jeg skal vise dem. Det går opp og ned, men det er fint å ha noen å dele det med, både ideene og problemene. Jeg er helt avhengig av dem jeg jobber sammen med, sier hun.

Nå har hun møter med investorer, men da de startet opp Epleslang var det de involverte selv som spyttet i pengene. Noen prosjekter hun har forsøkt seg på tidligere har ikke fungert så bra.

Som da hun forsøkte å selge tradisjonelle tyske julestjerner til nordmenn. Det var en tradisjon vi ikke var så åpne for, skulle det vise seg. Men skikkelig på trynet har hun ikke gått.

– Hvis man ikke har så mye i utgangspunktet, er det heller ikke så mye å miste. Men veien går ikke rett fram, det går sånn, sier hun og lager svinger med hånden.

Familien på fem spiser middag før Anne drar for å ta toget til sentrum der gründerfestivalen i regi av JCI venter.

– Går alle ideene du har ut på å redde verden på en eller annen måte?

– De fleste går i den retningen. Men ikke alle. Jeg har lyst til å lære om andre områder, hoppe i et helt nytt hav. Å starte opp noe nytt blir lettere for hver gang sier hun.

– Det er nå har jeg en mulighet til å prøve ut litt, før jeg blir voksen.

Lik Stella på Facebook!